Var ikke punken død?
Når en konsert gjør deg usikker på egen musikksmak, så er det noen som har gjort noe riktig.
Honningbarna var belastet med den trolig største hypen før Bylarm. De skulle sprøyte nytt liv inn i punkrock-Norge, som i det siste er blitt holdt kunstig i live av gamlisene i DumDum Boys. Og da tenåringene avsluttet konserten med deres versjon av Raga Rockers’ «Noen å hate», hadde de overbevist et fullstappet Rockefeller – gothere, 68-ere og rockere i uskjønn forening – om at, joda: Honningbarna er fremtiden til norsk rock.
For da vokalist Edvard Haraldsen Valberg gauler «Er det ikke deilig?», har han cirka tusen publikummere i salen som synes det er skikkelig digg «å ha noen å hate». Men jeg skjønner ikke et pøkk. Er ikke vi dessertgenerasjonen? Vi vet da ikke hva hat er? Er ikke vi blaserte og utakknemlige, synes ikke vi engasjement er for tapere, er ikke «punkeren» en karakter vi latterliggjør i en Wam og Vennerød-film? Jeg skjønner meg ikke på Honningbarna. Jeg skjønner meg ikke på førtiåringen som står bak meg og sier «Det her gir meg troen på fremtiden». Jeg mistenker vokalisten for å være så ung at han har sneket seg unna apatiens generasjon. Jeg skjønner ikke hva det er han kan være så forbanna engasjert i som gjør at han klarer å skrike så inderlig og overbevisende i en halvtime.
Gi meg heller vokalister som bare kommuniserer med seg selv, gi meg tekster som kan tolkes på minst fire forskjellige måter og helst betyr så lite som mulig, gi meg et bandorkester med en fyr med tamburin som kun er der for å se rar ut. Gi meg melodier som er så kompliserte at du må bruke minst syv kroppsdeler for å danse til dem, gi meg lyder laget på data, gi meg psykedeliske filmfigurer på lerretet bak bandet, laget av en kunststudent fra Trondheim. Gi meg noe avanserte greier som gjør at jeg føler meg smart.
Du får ingenting av dette med Honningbarna. Det du får er rett frem, kontant punkrock, akkurat slik Johnny Rotten og gutta holdt på med på 70-tallet. Det er ikke svevende, komplisert eller nyskapende. Det er tvert imot hard, enkel, klassisk punk – og Rockefeller digger det. Og når man ti minutter etter konsertslutt ser seg selv stå og fryse i en gretten kø for å komme inn på svensk, psykedelisk progrockkonsert – og blir passert av en gjeng glade attenåringer som i kor gauler «Honning! Barna!» – da begynner man gjerne å tenke at det enkle kanskje faktisk er det beste.