– Mangler de essensielle punk-ballene
Et politisk korrekt punkband.
Det norskspråklige pønkbandet Astrobabes henter inspirasjon fra blant annet Green Day, The Clash og Rancid. Selv sier de at de spiller pønkrock. At de putter ‘ø’en i pønk er enten veldig opprørsk og i stil med sjangeren, eller bare et fryktelig provoserende spark mot det engelske språk. Det er uansett fy farao så edgy!
På debutprosjektet synger de blant annet om de ikke har sett en naken kvinnekropp siden Lyn var på topp, og hvilke ukvemsord som er lov å bruke når man krangler. Dette er ganske politisk korrekt punk anno 2018. Energien på prosjektet virker heller ikke helt tilstede. Å være punk i 2018 er ikke lett, spesielt ikke når man har et annet problem som band: De klarer jo faen meg ikke slutte å bruke enderim!
Et litt for hjemmesnekret album? Et band uten plan
«Du roper jævla homo, jeg stikker ned på Mono, har du et problem med det, er vi ikke venner mer». Et tekstunivers som ikke står til forventningen av et pønkband. Fire av fem låter på EP-en har tekster av denne typen - noe man blir ekstra klar over siden vokalen er såpass tydelig, og enderimene kommer så ofte at man får en liten kul på halsen for hver gang. Det er vesentlig mye gøyere å høre Astrobabes snakke om frustrasjonen som oppstår når man står sent i kø for kebab og burger på låten «Verdens Lengste Kø».
Astrobabes debuterer pysete med Desperat. Hvis de fortsetter sånn, risikerer de å være et permanent oppvarmingsband for andre band som tør å si sinte og slemme ting. Dette er altså en desperat EP som provoserer med lite kreativ låtskriving og et traust lydbilde. Osloguttene mangler de essensielle punk-ballene, og Desperat blir kastrert punk med et hav av enderim, like skuffende som en matpakke med bare prim.
Denne artisten tok vår anmelder med storm: Får Jon Olav til det umulige?