Norske tragedier

Det må kunne regnes som en aldri så liten litterær sensasjon når Kjell Askildsen gir ut bok for første gang på 19 år. På mange måter fortsetter han der han slapp. Setningene er i kjent stil minimalistiske, det er som om Askildsen helst ikke vil fortelle noe. Noe som for så vidt kan stemme, i etterordet er han tydelig på at han ikke hadde publisert disse novellene med mindre forleggerne hadde insistert.

Det har aldri vært mulig å beskylde Askildsen for å gjøre sine poeng for tydelige. Tålmodighet er en forutsetning for å få noe ut av tekstene. Men i novellen som gir navn til samlinga, avslutter han med noe som kan fungere som en pekepinn: «Den største trusselen mot vennskap er at den gjensidige påvirkningen skal opphøre». Askildsen utforsker relasjoner mellom mennesker og ambivalensen knyttet til det å bli avhengig av andre. Personene sliter med å forene behovet for å beskytte sin egenart med ønsket om være med andre. Dette blir tydelig i novellen «Toalettmappen». Jeg-fortelleren er stresset av tanken på at betjeningen ved pensjonatet kan finne ut noe om han når de rengjør rommet. Men han går også rundt og engster seg når han er alene og får aldri ro. Askildsen utforsker dilemmaet uten å konkludere.

Dialogene er sentrale i alle novellene, og Askildsen fokuserer mye på kommunikasjon mellom personer som står hverandre nære, for eksempel ektefeller og foreldre og barn. Men det er det usagte og nonverbale som står i fokus og folk kan fange opp hva den andre mener, uten at det blir sagt tydelig. Et godt eksempel er Konrad T, som skal besøke sin far, selv om han ikke har lyst: «Da Konrad syntes han hadde vært der lenge nok, spurte han faren om han var trett. Faren svarte ikke, i stedet sa han: Skal du gå?

Jeg spurte bare om du var trett.»

Selv om novellene er dystre og alvorlige, skriver Askildsen med velkjent humor. Dialogene og handlingen er både tragisk og morsomt på samme tid, og et kjærkomment gjensyn for både nye og gamle lesere. Selv om novellene i samlinga ikke er ment å høre sammen, men tvert i mot er resultatet av sporadisk arbeid de siste årene, binder de tematiske likhetene tekstene sammen. Flere av novellene holder samme nivå som tidligere, og Vennskapets pris er et godt supplement til et av etterkrigstidens mest imponerende norske forfatterskap.