Latterlig folkeopera

Et lite romskip skyter fart gjennom verdensrommet, mens en romslange følger etter. Jakten ender med at prins Tamino krasjlander på en fremmed planet. Slik starter Tryllefløyten ved Den Norske Opera & Ballett. Oppsetningen må være noe av det mest folkelige Hovedscenen har sett. I tillegg til å være dialogtung og norskspråkelig, er den peppret med Star Wars-referanser: lasersverd, romskip, Chewbacca og Jabba the Hutt. Dessuten bæres fortellingen av komikeryndling Atle Antonsen.

Det er mye som fungerer og begeistrer med Alexander Mørk-Eidems produksjon: Bandeleder Sarastro, som hipsterkledd ruller rundt på en tohjuling, er en fornøyelse; mannegrotten der pensjonerte beilere søker tilflukt fra det flørtende kjønn er komisk gull.

Musikken er selvfølgelig nydelig. Scenografien er sprudlende i sin oppfinnsomhet. Antonsen leverer også til gangs som comic relief. Han spiller den syngende, plaprene, plystrene og maracasspillende fuglefangeren Papageno.

I korte trekk er handlingen som følger: På den fremmede planeten møtes Tamino og Papageno. De finner tonen og slår følge. Ganske snart møter de på tre tjenere av Nattens dronning. Dronningen har med en beskjed til Tamino: redd datteren min, Pamina, fra tyrannen Sarastro. Tamino får se et hologram av Pamina, og blir forelsket med det samme. Senere viser det seg at Sarasto ikke er den dronningen fremstilte ham som. Han er faren til Pamina, og eksmannen til dronningen. Pamina, på sin side, forelsker seg i Tamino, og etter tre manndomsprøver får Tamino Paminas hånd.

Det er enkelt å følge handlingen. Det som trekker ned er de slitsomme nødrimene som preger produksjonen: det føles som hele kroppen brenner / mitt bilde av henne ilden tenner, synger Tamino, som har en irriterende vane for å legge verbene sine helt til sist. Likevel er det en fest av en oppsetning, som er vel verdt de tre timene det tar å se den.

Siste forestilling går 23. januar, men operaen er filmet og kan ses på NRK nett-tv fram til 29. juli.