Verdens navlelo

«Syns du det er fint?» Den søte gutten foran meg lener seg mot den søte jenta si og hvisker henne i øret. Hun smiler søtt og nikker tre ganger for mye. Så kysser de.

Omtrent sånn føles det å være på en vellykket konsert med The Little Hands of Asphalt. Alt er liksom bare veldig søtt og greit og hyggelig i en halvtimes tid. Bandet har det fint, og det er umulig å ikke kose seg med dem. Det er ikke hæla i taket og vill lykkerus, men heller nokså melankolske tekster med mye munnspill og banjo til. Publikum roper likevel «hurra». For er det ikke akkurat sånn her vi liker det egentlig, når vi kommer inn fra snøføyka i Oslo og skal kose oss i varmen en stund?

Little Hands of Asphalt er soloprosjektet til Sjur Lyseid, også kjent som frontfigur i Monzano. Første soloalbumet Leap Years kom i mars i fjor. På Revolver spilte han både gamle og nye låter planlagt utgitt på skive i oktober i år. Lyseid har flinke folk med på scenen og føler seg åpenbart hjemme på Revolver, «min verdens navlelo», som han sier det sjæl.

Indie-entusiasmen smitter over. Lyseid har en passe myk stemme, sjarmerende engelskuttale og tendre gitarfingre. Det kommer enda ei låt om Oslo, og vi føler oss hjemme vi også.

Den fineste var «Blue and Green», med posthorn mellom Lyseids gjentakelse av «Are you always gonna change your mind». Ellers blir sangene etter hvert bittelitt søvndyssende, selv om «The Future» er en god nok avslutning.

Konserten tar slutt, kvelden tar slutt, jeg kommer hjem og setter på «Leap Years». Men magien er borte. Country-inspirasjonen føles litt klissete, rett og slett. Jeg vil tilbake til den lykkelige bobla på Revolver. Jepp. Indiefolk er nok best live i Oslo.