Avmålt bråk fra Bronx
Med fare for å høres ut som en dustete purist som mener at alt var bedre før og som benytter enhver anledning til hyle «sellout!» i øst og vest: The Bronx var bedre før.
Artister i bransjen for sint musikk har en tendens til å bli mindre sinte med årenes løp. Det er altfor lett at selve dødsdommen for kreativiteten – tilfredsheten – slår rot, og da er det gjerne over og ut. Bandmedlemmene finner ut at de kan leve av hobbyen sin, familier stiftes og alt det rælet der. Hva skal man nå gidde å hisse seg opp for?
Los Angeles-bandet The Bronx (tok du’n?) har tidligere gitt ut tre strålende album med hissig og samtidig voldsomt fengende punkrock. De har snudd Rockefeller på hodet med et forrykende liveshow ved et par anledninger, senest i førjulstider i fjor. The Bronx IV er det svakeste albumet i deres ti år lange karriere.
I sin fjerde utgave mangler The Bronx den ungdommelige entusiasmen/ignoransen fra tidligere. Borte er evnen til å skrive teite/desperate refrenger som: «Baby’s got cancer, looking for the answer, she’s got cancer, someone romance her». Tempoet og intensiteten er litt lavere enn tidligere, vokalen er hakket cleanere, andelen (forsøksvis) allsangvennlige refrenger har økt og de har til og med spilt inn – hold deg fast! – en ballade.
De nevnte musikalske endringene lå kanskje i kortene; antydningene var tilstede allerede på det forrige albumet. Nevn ett band som har økt graden av sinne og aggresjon (tekstmessig og musikalsk) gjennom en langstrakt karriere (Slayer er et hederlig unntak). Man kan formelig høre for seg klisjeene de antagelig lirer av seg i intervjuer om den nye plata: «Det er en naturlig utvikling for bandet.» «Nå fokuserer vi mer på substans,» eller noe sånt mig. «Vi har vokst som band.» Saklig.
Alt er likevel ikke bare sorgen. Etter at det opprinnelige svartsinnet har gitt seg, åpenbarer det seg et knippe gode låter på plata. Åpningssporet «The Unholy Hand», «Style Over Everything» og «Too Many Devils» er god gammal Bronx. Det hadde vært mindre grunn til å hisse seg opp over den stuereine retningen bandet har lagt seg på, om resten av låtene var bra nok – det er jo alt som betyr noe til syvende og sist – men det er for mye middelmådighet ute og går. Dermed ender The Bronx’ fjerdeplate, til tross for enkelte oppturer, opp som et jevnt over mediokert produkt.