Disko Royale

Maya Vik, tidligere kjent som hun fine bassisten i Monté, har nå trukket seg fra bandet for å satse for fullt på sin solokarriere. Med blond afro på et fargerikt albumcover rekker hun å sende lytteren tilbake til åttitallet allerede før første låt er i gang.

Lydbildet er inspirert av den siste halvdelen av nevnte tiår, da synthene allerede hadde kommet for å bli, og elektroniske trommer i stor grad hadde tatt over for det akustiske trommesettet. Frekke synthfills og aggressiv synthbass akkompagnerer Viks vokalmelodier, som de fleste låtene kretser rundt. Lydbildet er strippet for overflødige elementer, det høres ryddig ut, og vokalen får den plassen den fortjener.

Plata har en lineær utvikling. Første del, som åpner med diskopop-perlen «On It (Kapow!)», følges av en rekke poplåter med vokal som dominerende element. De fire siste låtene flørter derimot med et mer klubbvennlig uttrykk. Mindre vokal, og lengre oppbygninger er stikkord. Med denne overordnede formen tar Vik oss med på en reise gjennom en popsommerdag og ut i diskonatten.

Helhetsinntrykket er en plate som usedvanlig godt fanger en annen tidsånd enn vår egen, samtidig som det låter ærlig og ekte. Balansen mellom reine poplåter og mindre tilgjengelig disko gjør plata variert, og et par av poplåtene har skikkelig hitpotensial. Høydepunktet må være den lekende duetten «Be The One», hvor gjestevokalist Morgan Phalen bidrar til magi. Bummer Gun er et bevis på at avgjørelsen om å slutte i Monté var rett.