«Does humor belong in music?»

Spørsmålet i tittelen ble stilt av Frank Zappa ved utgivelsen av et konsertalbum med samme navn i 1986. Albumet inneholdt låttitler som «Penguin in Bondage», «Cock-Suckers’ Ball» og «Let’s Move to Cleveland», og det var vel svar nok i seg selv på spørsmålet. Black Debbaths nyeste plate inneholder blant annet låtene «Norsk Bjørnsonforskning (holder internasjonalt lavt nivå)», «Nei til runkesti på Ekeberg! (Skulpturparksangen)» og «Bytt kjøkkenklut oftere!». Dette tolkes som et rungende «JA!» som svar på Zappas (antagelig) retoriske spørsmål. Den forholdsvis døve debatten omkring nevnte spørsmål legges forøvrig umiddelbart død med den sarkastiske og selvharselerende åpningslåta «Slaver av humoren».

Dette er Black Debbath i kjent stil – du vet hva du får: Sabbath-esque tungrock med fjasete (og ganske morsomme) tekster om hva de nå har valgt som tema. I år kaster de seg inn i samfunnsdebatten med full tyngde. Utfordringen for slike gimmick-band, eller egentlig for alle band, er å ha gode nok låter. Debbath skriver festlige tekster, er stødige og voldsomt dyktige musikere og har en velkjent sound, men gidder man fortsatt å høre på låtene når vitsene har blitt gamle? Ja og nei. De har klart det tidligere med klassikere som «Problemer innad i Høyre», «Den Femte Statsmakt» og «Traditional Food», for å nevne noen.

Men vel så mye av Debbath-katalogen er preget av artige låter med lite minneverdige riff og melodier. Det er ofte bare ganske bra/streit nok/svak firer. Tre låter skiller seg ut på årets album: «Norsk Bjørnsonforskning» har bra med trøkk og schwing, med en kubjelle som får kjørt seg hardt. «Bytt kjøkkenklut oftere!» er et slags lite progmesterverk som begynner som en stampende Black Sabbath-aktig sak, før den omkring midtveis løsner i et mer sensyttitalls stadiongroove (kubjelle her og!). Minst fire ganger i uken skal du altså bytte den kluten. Det er det helt umulig ikke å få med seg. «Skulpturparksangen» er også ganske kruttsterk, med sitt heseblesende tempo, dundrende trommer, komplett med koringer og en raff gitarsolo.

Resten av låtene holder ikke like høyt nivå, og dermed ender plata som en «typisk» Debbath-plate. Man kunne ønske at bandet var like kreative musikalsk som de er tekstmessig. Det er fjellstøtt håndverk dette, og preges av høy musikalsk kompetanse, men samtidig er det veldig trygt og ganske ordinært.

Dette vet de nok godt fra før. Det er jo stort sett den samme kritikken de får hver gang de gir ut plate, og det synes ikke å plage dem nevneverdig.