En helt plain Thomas Dybdahl
Dybdahl skuer utover de store slettene og sin egen fortid. Det han finner er fint, men også flatt og forutsigbart.
Thomas Dybdahl har aldri vært redd for å gå ned i de dype dalene av følelsesspekteret. Men på hans sjuende album er det slettene, ikke dalene, som gjelder. Artisten tar oss med til Amerika, som vanlig inspirert av den amerikanske folktradisjonen, men denne gangen ispedd små hint av synther og elektronikk. Som slettene er musikken subtil og nedpå, samtidig stor og åpen. Likevel blir The Great Plains en litt for passende tittel, for stort sett er det ganske flatt.
Komposisjonene er fine, men aldri spennende. Melodiene er behagelige, kanskje for behagelige – her er det lett å sovne. Dybdahls engelske tekster er aldri hårreisende dårlige, men heller ikke gåsehudgode. En middelaldrende manns nostalgiske tilbakeblikk kan være såre og vakre, men her blir det altfor ofte for vagt og upersonlig. Bortsett fra et par catchy refrenger, for eksempel på «Baby Blue» og «No Turning Back», som til gjengjeld blir repetert i det evige, er det få linjer man sitter igjen med etter endt lytting.
Høydepunktene lar vente på seg helt til slutt. På nest siste låt «Just A Little Bit», har Dybdahl og bandet turt å være nettopp «just a little bit crazy». Her er det funky rytmer, spretten perkusjon, snertne gitarlyder og et eksploderende refreng, før stemninga blir dratt ned igjen med den nydelige, drømmende «Bleed» som avslutning. Det er bare synd resten av The Great Plains er en rekke av alvorstunge, selvmedlidende låter uten spennende ideer.