Ensformig etappe

Last Heat er fem rutinerte musikere med hjerte for rock og country. De har bakgrunn fra band som Bare Egil Band, Paal Flaata og Gåte, men de er først nå samlet for å spille inn egen musikk. Med akustiske gitarer, flerstemt vokal og steelgitar er bandets røtter i søttitallet solid forankret.

På tross av både dystre titler og tekster, er musikken til Last Heat utadvendt og optimistisk. Øystein Frantzvågs vokal dominerer alle låtene med formidling av tekst rundt temaer som angst og ulykkelig kjærlighet. Lytteren blir invitert med på en personlig reise – problemet er at denne reisen ikke er variert nok. De fleste låtene funker i og for seg, men satt etter hverandre blir de vanskelige å skille. Vokalmelodiene er bygd opp rundt de samme frasene og motivene gjennom hele plata. Med et band som stort sett spiller hele tiden og stort sett i samme tempo, er det dermed altfor lite dynamikk i albumet.

Først der bandet tør å stoppe å spille kommer følelsene i tekstene ordentlig fram. Den nydelige låta «No One Knows» åpner sårt med kassegitar og vokal. Når bandet etter hvert kommer inn, med både blås og orgel, blir resten av sporet en sakte oppbygning som hele tiden er underordnet vokalisten. Dessverre er det langt fra et par gode låter til en god plate. Uten en helhetlig komposisjon er det ikke interessant nok i lengden. Det er utvilsomt mye god musikk her, men når låtene ikke har noen annen innbyrdes funksjon enn å ligne på hverandre, blir albumet for ensformig til å stå løpet ut.