I stormens øye
Rått og krevende fra Kristoffer Lo
Kristoffer Lo er nok mest kjent fra Trondheimsbandet Highasakite, som har gjort grei skuring med både priser og publikum. Kanskje bør han ha mer honnør for prosjekter som dronebandet Sunswitch eller bestillingsverket Savages sammen med Trondheim Jazzorkester. Om sistnevnte prosjekt falt i smak så vil nok også The Black Meat være rett.
Det starter rolig og bygger se oppover og oppover, tidvis nedover inn i dype bassganger, men alltid med et lite ubehag. Det er litt urolig, i det minste skaper det en uro i denne lytteren.
En mesterlig balansegang mellom klaustrofobi og åpen råskap
Noen av disse låtene kunne du skremt unger og andre med frynsete nerver. Hvordan Lo makter å gjøre det spennende er resultatet av en mesterlig balansegang mellom klaustrofobi og åpen råskap.
Lydene av været, lydene av tuba og lyden av et lite berg effektpedaler gjør
The Black Meat til et krevende verk. Det er ikke for alle, og det er egentlig helt greit. Skiva er sparsommelig i oppbygging og bygger tema sakte og kun tidvis opp mot klimaks.
Dette er en plate som fortjener at du setter deg ned og lytter, og simpelthen opplever den. La den skylle inn.