Migrapolis

«Kan jeg skille mellom kunst og person? Kan jeg skille mellom Sult og personen som skrev den?» Slik kaster Karpe Diem seg inn i fjorårets store kulturdebatt.

Likevel er skillet kunst og person i Karpes tilfelle, fullstendig utvisket. Nei, vi snakker ikke om et spennende gonzo-prosjekt, vi snakker om selvsentrert vestkantrap. For når sleivsparkene til norsk platebransje, de homofobe utsagnene og skrytet av egen karriere hagler som verst, ledes tankene hen nettopp til Erik og Kriss’ landeplage, «Vestkantrap».

Heldigvis finnes det et lyspunkt som forklarer hvorfor de kan gjøre en Migrapolis-journalist blank i øynene. Når de snakker om det de er dømt til å være stemplet som, innvandrere, serverer de poenger resten av vestkanten kunne hatt godt av å få med seg. «For at jeg er hyggelig er selv om, men ikke fordi jeg er muslim», sier Magdi på platas absolutte høydepunkt, «Tusen tegninger».

Og slik kunne de reddet seg. De kan tross alt rime. Men etter å ha lidd seg gjennom det musikalske mageplasket «Byduer i dur» – tenk deg en russelåt om Oslo – blir det vanskelig å se på dem som noe annet enn fyllstoff for NRJ.

Hamsun var en forferdelig fyr som skrev geniale bøker. Når Karpe Diem virker som to tvers igjennom fine fyrer, blir også musikken tilsvarende middelmådig.