Oppriktig perfekt
Et skyhøyt tekstlig nivå løfter Alle snakker sant til himmels.
Siri Nilsen har allerede fått en betydelig mengde klapp på skulderen i sin karriere, med Grappas debutantpris og strålende kritikker for førsteplata Vi som ser i mørket. Dama har talent. Faren trenger vi ikke nevne en gang.
På debutplaten gikk det både i engelsk og norsk, men på Alle snakker sant har unge Nilsen holdt seg til sistnevnte. Ti folkpoplåter glitrer side om side på den relativt korte skiva.
«Jeg har blitt stor nå, men skriver fortsatt brev til en som ikke svarer», synger hun på det nydelige åpningssporet «Brev». Melodien gir små vink til Joni Mitchells «Woodstock», og Nilsen har en herlig lett og uanstrengt stemme. Det er en medfødt musikalitet som er hørbar i alt hun gjør, og Jens Carelius og Øyvind Røsrud Gundersen bygger opp et musikalsk landskap rundt Nilsen, både ved miksepulten og bak instrumentene, som gjør sangene hennes mer spennende enn det noen annen kvinnelig norsk låtskriver gjør akkurat nå.
«Det krever sin kvinne å komme med noe ektefølt og oppriktig uten at det blir for nært, for mye, for svulstig.»
Likevel er det først og fremst tekstene som fanger lytteren. Hvem skal du slå? Hvem skal overvinnes i duell, når den eneste du møter er deg selv? synger Nilsen i tittelkuttet «Alle snakker sant». Det krever sin kvinne å komme med noe ektefølt og oppriktig på norsk uten at det blir for nært, for mye, for svulstig. Det blir det ikke i Nilsens tekster, selv om hun beskriver Alle snakker sant som «når hodet, hjertet og magen sier forskjellige ting, og man er enig i hva de sier alle tre». Sånne følelser kan det bli mye forferdelig musikk av. Men aldri her. Siri Nilsen skriver tekster som er enkle å kjenne seg igjen i, som gir deg en ny vinkling på noe du allerede har tenkt, som får deg til å lytte. De er hverdagslige og storslåtte på en gang.
Ukulelen er fortsatt med, for eksempel er den framtredende på knallfine «Snu, ikke snu». Såre «Skjøtet» er en vinterdepresjon av en tekst, men når Nilsen trekker frem de store ordene balanserer hun alltid med en tilsvarende mengde letthet i melodien eller i arrangementet. Slik unngår hun for evig det pompøse.
«Jeg vet, jeg vet, jeg vet at jeg ikke får tenke på det mer.» Men jeg vil høre noen si at også dette, det skal gå over. Det er som hentet fra en dagbok, men akk, så vakkert og innstendig.