Pepp, feng og oslohat

Det krever sin Oslokødd å ikke i det minste like Razika litt, trass i at de bruker tre minutter på andreskiva si på å gi byen vår blankt avslag i låta «Oslo». Jaja, jekk dere ned, jenter – vel har dere brutalt mye pepp og et pent knippe fengende låter, men På vei hjem er ikke så bra at det er no vits i å brenne flere bruer enn strengt tatt nødvendig. Skjønt: Razika er ikke så pokkers langt unna å være et av landets kuleste band, og det er lite på denne utgivelsen som stikker kjepper i hjulene for det, så litt fik må kanskje hovedstaden tåle fra vestlandets mest vellykka skaindiepopeksportvare.

På vei hjem

er nokså sparsommelig arrangert: trommer, bass, gitar, noen koringer her og der, det hele gjennomgående understøtta av en litt småbleik blåserrekke (ikke nødvendigvis spilt småbleikt, det er mer det at den først og fremst kjennetegnes av at den er der). De få virkelig klare grepene som blir tatt underveis – en synth her og der, litt båndekko og katedralklang – veksler mellom å nyte boltreplassen og stikke ut som små, såre tomler. Det trenger selvsagt ikke å ha blitt gjort på den måten, men dette er en av de skivene som gir inntrykk av å ha blitt spilt rett inn uten mye mikkmakk av et band som enten fremdeles har til gode å formulere en klar visjon for hva de egentlig ønsker å hente ut av en innspillingssetting – eller kanskje nettopp har gjort det, og landet på et nokså spartansk ideal.

Man skal være forsiktig med å komme med for konkrete bestillinger i en anmeldelse, men det skulle vært gøy å høre Razika i et litt drøyere skrudd lydbilde ved neste korsvei. «Bli her», platas eneste, og nesten nådeløst vakre, ballade har for eksempel en stilfull gammelmodighet som kunne kledd en wall of sound-oppkledning.

Uansett, på sitt minst vellykkede er resultatet et litt veikt og tilfeldig sound. En del av låtene ender også opp som småstressa opplevelser: For lytteren med mer enn en knivsodd aversjon mot ska og omegn skal det ikke mange bpm for mye til, før en innspilling går fra å låte inspirert og heftig til den kun låter insisterende. På sitt beste låter det derimot nettopp inspirert og knallsterkt – en ekstra oppmerksomhet må rettes mot Marie Moes bassing som evner å skape både plass og ugagn om hverandre i en forholdsvis hyperaktiv setting.

Det er nokså døvt å spille «sikkert bra live»-kortet, men pokker ta, disse må jo være dødsfeite å få med seg på en god kveld. Og selv om folka i Razika ikke føler seg hjemme i hovedstaden er det nokså åpenbart at denne byen, på en av de kveldene hvor byen virkelig er i godhjørnet (jeg tenker mai måned), vil bli en ideell kulisse for På vei hjem. Fy faen, jeg er lei av denne vinteren nå.