Pompøs distanse

Det er ikke første gang Susanna Wallumrød er uten Morten Qvenild. Det døsige, elektroniske skimmeret og synthmelodiene er igjen borte vekk. Susanna står halvnaken, og låtene treffer deg midt i trynet. Vokalen er fraværende og mørk, og atmosfæren er kjølig.

I refrenget på «Wild horse wild dog» eksploderer trommer, vrengt gitar og vokal, men intensiteten mangler. Kanskje fordi det spilles gjennomskuelig på klare kontraster – ro til støy. «Her eyes» løfter derimot albumet. Den starter med tette akkorder i en rytmisk repetitiv form. Låten er fengende, følelsesladet og gjør at du vil høre mer. Lydbildet er strippet, rolig og døsig, fingre glir sakte over gitarstrenger og rytmikken i trommene er monoton og tikkende. Av gjesteartistene er Jeremy Garaa sin rytmeføring på platen unik. Med få grep legger han trommer som kommer uventet og synkopert. Dette løfter låtene, og gjør lydbildet mer interessant.

Det ville være lett å presentere albumet som fylt med glansbilder. Likevel er det ikke bare å bøye seg i støvet for kritikerroste Susanna og hennes glitrende gjesteartister. Albumet bærer preg av skjørhet og ro men det ødelegges av en teatralsk overflate. Klaveret følger vokalmelodiene. Stille pauser, motsetninger og tekstlige klisjeer som «field of gold» gir til sammen et pompøst utrykk. Tonene og akkordene i pianoet er vakre, men i albumformat fungerer det dårlig at syv av låtene begynner med en pianomelodi. Her er det både mørk stemning og ettertanke, men Wild Dog evner likevel ikke å trollbinde.