Romsås er ikke Brooklyn

Rapperen med det lange håret og den lett gjenkjennelige Robin Hood-hatten kan fra tid til annen sees sittende på t-banen til og fra Romsås. Han har lenge vært en prominent figur i det norske rapmiljøet, og har nå sluppet sitt første soloalbum på norsk.

Albumet starter bra, og med Tommy Tee i ryggen bringer plata deg tilbake til 90-tallsrappen. Det er deilig å høre scratching over old-school beats, og Don Martin legger ikke skjul på at han er inspirert av de virkelige store gamlegutta som Nas, Rakim, Biggie og 2Pac.

På de første låtene fungerer frieriet til 90-tallsrappen godt, og platas beste låt Nilsen kommer nok til å høres gjennom de sota rutene til BMW\\\'er over hele østkanten denne sommeren.

Forsøket på å gjøre linje 5 til Oslos svar på Brooklyn og Queens gjentas gjennom nesten hele plata. Don Martin rapper til og med linjer fra klassiske raplåter som Boogie Down Productions’ 9mm Goes Bang, og sender shoutouts til alle de største 90-tallsrapperne på flere låter. Det hadde fungert for en fremadstormende New York-rapper, men en norsk rapper fra Oslo har lite kredibilitet i et sånt selskap, uansett hva som ble spilt i walkmanen hans da han var ung.

Don Martin har også mange gjesteartister på plata, men disse har varierende skills, og valget om ikke å se lenger enn Groruddalen for mesteparten av disse slår uheldig ut.

Plata er bra på sitt beste, og anonym på sitt dårligste. Noen av låtene er glemt så fort de fader ut, men helhetsinntrykket reddes likevel av de beste låtene, som blant annet nevnte Nilsen og albumets tittelspor, som virkelig bringer tilbake det beste av 90-tallet.

En Gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt kommer til å slå bra an for alle som tar t-banen østover for å komme seg hjem, men få utenfor Oslos østkant vil føle denne nokså Oslo øst-interne plata.