Tidsriktig gjesp

For noen år tilbake fant en eller annen gla’-tabloid kulturjournalist opp begrepet «jentebølgen». Eller – oppfant og oppfant. Det var vel heller snakk om å overdra betydningen av begrepet fra svette førti år gamle damer med startnummer på brystet til freshe unge damer som ga ut soloplater omtrent samtidig. Det er selvfølgelig feil å redusere jenters prosjekter på den måten, men hadde Hanne Kolstøs Riot Break kommet den gang hadde den glatt blitt omtalt i samme åndedrag som Marit, Jenny, Elvira og gjengen.

Det er mange år siden. Nå er det mer nærliggende å sammenlikne Hanne Kolstø med musikalske slektninger som Sanda Kolstad, Lucy Swann og Ingeborg Selnes. Soloartister som opererer i et halvelektronisk gjør-mest-mulig-selv-landskap dominerer indiefeltet om dagen, og det er ikke alltid lett å skille den ene fra den andre. Live opptrer Kolstø med loop-boks og gitar. I innspilt versjon tar hun i bruk noen flere av mulighetene et studio byr på selv om de repetative elementene fortsatt er det som driver lydbildet framover. Deler av produksjonene er lekkert og kreativt løst, men alt i alt er det vanskelig å se hva som virkelig er Hanne Kolstøs egenart som plateartist. Stemmen er spesiell – litt upolert – men ikke mer enn at den ikke er noen tydelig artistsignatur i seg selv. Låtene er ikke dårlige, men de mangler noe. På Idol-språket sier man det lille ekstra, uspesifisert hva dette noe er. Et bedre uttrykk vil kanskje være løft – låtene mangler det elementet i komposisjonen som løfter dem og gjør at du husker dem og vil høre dem om igjen. Et hederlig unntak er «The City», som både er stilig produsert, og samtidig legger seg på minnet. Ikke overraskende viser dette seg også å være singelen – klokt valg, Kolstø.