Aldri stol på en fyllik
Det Norske Teatret sjangler seg vill i sitt forsøk på å presentere det humoristiske og alvorlige i fyllekuler.
Fulle Folk forsøker å skildre menneskers opplevelser på fylla, men det er varierende i hvilken grad skuespillerne evner å framstå som nettopp fulle. Det er til en viss grad forståelig, all den tid det hadde vært vanskelig å få med seg replikkene hvis alle snøvla de fram. Høydepunktene ligger i den ufrivillige komikken hos berusede, men dessverre oppleves de seriøse partiene komikken legger opp til mer som en lei bakrus.
Stykket beveger seg forbausende kjapt fra rein slapstickhumor til dyp seriøs sjelegransking.
Kort oppsummert skal regissør og skuespillere ha all honnør for å makte å gi oss en naturlig framstilling av hvor kjedelige og utmattende lange fyllamonologer ofte er
Vi serveres alt fra to stakkarer som desperat prøver å komme opp av en sølepytt, til et slagsmål under et nach og grising med grønnsaker, til dypt alvorlige refleksjoner rundt kjærligheten, lykken, Gud og selve meningen med livet. Kort oppsummert skal regissør og skuespillere ha all honnør for å makte å gi oss en naturlig framstilling av hvor kjedelige og utmattende lange fyllamonologer ofte er.
Selv om intensjonen bak skuespillet nok er å få oss til tenke over de store spørsmålene, er det på det humoristiske plan stykket fungerer best. Selv om enkelte av de mer seriøse partiene gjorde inntrykk blir de lett for lange og gjentagende til å holde på interessen. Akkurat som du etter en fuktig bytur lurer på om pengene kunne vært bedre brukt, veier noen morsomme episoder og et par gode samtaler opp for alt fyllevrøvlet.