Foto: Nationaltheatret

«Antipodene»: Et seminarrom utenom det vanlige

Hva skjer når man plasserer åtte mennesker sammen i et rom, med et mål om å finne de genuint beste historiene som potensielt kan forandre verden? Ikke så mye som man skulle ønske.

Publisert Sist oppdatert

    Antipodene

  • Nationaltheatret
  • 22. september - 28. november
  • Av: Annie Baker
  • Regi: Alexander Mørk-Eidem
  • Med: Eindride Eidsvold, Seda Witt, Victoria Ose, Sigurd Myhre, Amina Sewali, Øystein Røger, Olavus Frostad Udbye, Sindre Strand Offerdal og Patrick Hilmar Ingvaldsen.

«Resten av verden går kanskje til helvete, men historiene blir bare bedre og bedre», er noe av det første den kontrollerende lederen Sandy, spilt av Eindride Eidsvold, sier til resten av gjengen i «Antipodene». De har blitt ansatt av et slags byrå for å finne på de beste historiene. Hva historiene, eller historien, egentlig er og skal brukes til, får vi derimot aldri vite.

Annie Bakers teaterstykke fra 2017 har funnet veien fra Signature Theatre i New York City og National Theatre i London til amfiscenen på Nationaltheatret. Her gjør ensemble NyeNational sin debut – en satsing i samarbeid med Talent Norge og Sparebankstiftelsen DNB for å gi unge skuespillertalenter en trygg, men kunstnerisk utfordrende inngang på skuespilleryrket.

Her får seks unge skuespillere, utdannet fra Nord universitetet, Kunsthøgskolen i Oslo og Det Multinorske, muligheten til å videreutvikle talentet sitt med Nationaltheatrets ressurser i ryggen. I Antipodene får det ferske ensemblet selskap av de mer erfarne skuespillere, Eindride Eidsvold og Øystein Røger. Sammen trer de inn i et mystisk univers.

Les også: Har du fått med deg høstens debutanter? Gulraiz Sharif skriver Sjarmerende om oppvekst og identitet.

Antipodene har en scenografi som nærmest drar oss inn i seminarrommet på Blindern. Det buede langbordet og de åtte stolene, i tillegg til amfiscenens intime utforming, gjør at publikum føler at de er med i samtalene. Det fungerer godt. Rommet de befinner seg i, er et rom som tydeligvis har eksistert før. Da var det andre mennesker og andre historier. Nå er det denne gjengens tur. De skal overbevise byrået, bestående av tre gamle gubber, om at også de kan få det til.

Det skal vise seg å kreve mye av disse ulike menneskene. Dag ut og dag inn befinner de seg i en sømløs og snål idémyldring der ikke alle historier blir tatt like godt imot. Utenfor herjer det en storm som tilsynelatende gjør oppdraget deres viktigere. Hva skal vi holde oss fast i og navigere etter når alt rundt oss er kaos? Aktualiteten er det ingenting å utsette på.

Foto: Nationaltheatret

I Antipodene er det viktig at rommet funker, slik det har gjort de andre gangene. Det gjør det best i andre halvdel av forestillingen. Da bikker narrativene over til det rare og overnaturlige. En blanding av sci-fi, mareritt, havets dyp og roping i kor, gjør straks stykket mer interessant. Skuespillerne får også endelig mulighet til å skinne i sine egne fortellinger. Det mest imponerende er Amina Sewali, som spiller Eva, sin monolog. Hun står med lukkede øyne og lar fantasien nærmest presse seg ut av kroppens ulike deler i moderne poesi. Det er en fryd å høre på.

Er det løgn som gjør historien er best? Må privatlivets små historier skygge banen? Hvem er vi egentlig når vi forteller? Det blir tydeligere gjennom stykket at det er omgivelsene som bestemmer dette. Det er for eksempel først når lederen Sandy forsvinner ut i stormen at de andre har mulighet til å være «fuckings ærlige», slik han oppfordret dem til å være. Det er overraskende at de ikke griper denne sjansen mer.

Til tross for at ting skrur seg til utover i stykket, når Antipodenene aldri helt opp. De virkelig interessante historiene drukner i stadige avbrytelser fra assistenten Sara, spilt av Seda Witt. Det komiske aspektet hun bringer inn er viktig, men de andre humoristiske elementene i manuset kunne til gjengjeld blitt utnyttet bedre.

Les også: Universitas' anmelder mener Per Marius Weidner-Olsen har skrevet en dyster oppvekstskildring i elegant prosa: Stilsikker selvransakelse.

Foto: Nationaltheatret

Det er synd at de unge skuespillerne ikke får mulighet til å utfolde seg slik de fortjener. Det kunne de gjort hvis de fikk lov til å spille mer på hverandres fortellinger. Dynamikken mellom dem er likevel god, og det er forfriskende med ungdommeligheten i rommet. Det merkes spesielt når de eldre skuespillerne ikke lenger er der. Det er ingen tvil om at det ferske ensemblet gjennom et år på Nationaltheatret kommer til å imponere.

Antipodene er en interessant fortelling om hvordan man skaper nye fortellinger. Stykket er således et etterlengtet bidrag i en slik meningsdiskurs. Men det klarer nok ikke å fenge alle.

Les også: Benjamin Ree har laget en dokumentar om Vennskap som bryter alle regler.

Powered by Labrador CMS