Knusferdig: I oppsetningen går skuespillerne løs på kulissene som en del av stykket. FOTO: FRIDA HELFJORD

Energisk nostalgitripp

Når barndomsvenner møtes igjen som voksne, nøstes livets løse tråder opp i løpet av et heftig sammenstøt.

Publisert Sist oppdatert

Knust

Teater

Scene: Teaterscenen, Chateau Neuf

Regi: Even Vesterhus

Med: Sondre Larsen, Erlend Bentesønn Fougner, Andreas Nonaas og Johannes Ytreberg Meløe

Alt er så lett i barndommen, før virkeligheten kommer og banker på. Dette er bakteppet for Teater Neufs nye oppsetting, Knust.

Studentteater er en sjanger med ymse kvalitet, men skepsisen viser seg i dette tilfellet å være ubegrunnet – når stykket først kommer ordentlig i gang.

Lucas og Joachim har brutt seg inn i en falleferdig rønne av et hus. De husker stedet som «knusehuset», hvor de som barn pleide å komme for å ødelegge inventaret. Da var de en guttegjeng på tre, men Vegard mangler nå.

Mot slutten av barneskolen kom han i dårlig selskap, hjemme hadde han en alkoholiker til mor, og han begynte å selge hasj. De andre i guttetrioen gikk videre til studier og musikkarriere.

Men så dukker Vegard opp. Han har kjøpt inn rullekake og marshmallows – favoritten deres som barn. Selv om han har tapt terreng til de andre, vil han at alt nå skal bli som før.

Tematikken er ikke ukjent: Hvor ofte har du ikke møtt «spøkelser» fra fortiden, som du kjente som barn? De vil så gjerne tilbake til den samme sjargongen, den interne humoren, og de satte rollene som dere hadde tidligere. De vil ikke innse at livet har gått videre.

Kanskje du spiller med spøkelsene litt, men til slutt orker du ikke mer. For deg er det jo klart hvorfor dette vennskapet gikk ad undas, mens for dem er det fortsatt håp om å fortsette. Stykket spør om det er skjebnebestemt at veiene skilles slik, eller om det beror på tilfeldigheter.

I starten er historien litt langdryg, med karikerte roller og tendenser til overspill, og en del humorpoenger resulterer i høflig humring. Først når Sondre Larsen kommer krasjende inn i situasjonen – i rollen som Vegard – tar stykket seg for alvor opp.

Han er livets taper, som på en gripende måte kommer med sitt ønske om gjenforening med gjengen. I stykkets del to kolliderer fortid og nåtid, med spisse dialoger om oppvekstsvilkår, miljøpåvirkning og homofili.

Den røde tråden er at guttegjengen går løs på husets inventarer, slik de gjorde i barndommen, og knusingen av kulissene er både sjokkerende og original. Dialogene er autentiske, men ikke hysterisk morsomme. Det er de syke situasjonene – at gutta skal møtes for å spise rullekake – som får en til å le.

Med spennende brudd og god kjemi mellom skuespillerne, er Knust en oppsetting som vil treffe mange. Den er en rå oppvekker, som får deg til å tenke på de vennene du hadde som ikke fikk utdelt de beste kortene i livet.

Powered by Labrador CMS