Vin, ensomhet og intriger: Det går ikke så bra når fire moderne mennesker skal leve sammen på en øde øy. Samarbeidsevne, medfølelse og evnen til å ta i et tak ser det ut til at karakterene i stykket har mistet. _Øy_ er et treffende og morsomt portrett av det individualistiske mennesket som setter selvrealisering høyere enn overlevelse.

FornØylig

Øyer absurd og festlig på sitt beste, men mister taket i blant.

Publisert Sist oppdatert

Øy

  • Av: Jonas Corell Pettersen
  • Regissør: Jonas Corell Pettersen
  • Scene: Nationaltheateret

Øy er skrevet av Nationaltheaterets husregissør Jonas Corell Pettersen og er utviklet i nært samarbeid med Nina Damerell (scenograf og kostymdesigner) og skuespillerne. I dette stykket, som bygger på Daniel Defoes Robinson Crusoe, befinner fire mennesker seg på en øde øy. Situasjoner oppstår, utarter og glir over. Her utforsker Corell hvordan det enkelte menneske reagerer på situasjoner der alt som kan kalles normalt er utradert.

De skipbrudne er en kvinne og tre menn. De lever tett oppi hverandre, men i sin egen selvopptatthet og egoisme når de aldri inn til hverandre. Selv om de kun er fire, uten mulighet til å forsvinne i noen mengde, sliter de med ensomhet. De blir egentlig aldri kjent. De viser at no man is an island ikke stemmer.

Av og til tværes monologer for langt. Det blir utilgjengelig og kjedelig, og fremstår bare unødvendig

Alt er forgjengelig på Øya, ingenting varer. Du vil ha det du ikke kan få, og når du får det mister du interessen. Det blir bare verre utover i stykket, når galskap, egoisme og deres respektive sanne jeg får slippe til.

Stykket er snålt og ganske morsomt. Corell Pettersen viser frem det selvopptatte, moderne mennesket i hele sin fæle skrud. Det surrealistiske skapes mellom det banale og og de store temaene. Intriger, kjedsomhet, grådighet, begjær, tyranni og ensomhet brettes vellykket ut foran tilskuerne. Humor er viktigste virkemiddel, og også det som gjør at stykket fungerer. I store deler av stykket fungerer det godt. Hele salen ler. Men av og til tværes monologer for langt. Det blir utilgjengelig og kjedelig, og fremstår bare unødvendig. Alt i alt er likevel øyen verdt et besøk.

Powered by Labrador CMS