Gjøker i opprør
Avgangsstudentene bruker klassikeren Gjøkeredet til å belyse sin egen kamp mot institusjonene.
I april arrangerte studentene ved påbygningsstudiet i skuespillerfag et seminar om visjoner for norsk teater. Når de i mai viser sin avgangsforestilling, er det Gjøkeredet med en vri. Et stykke basert på Ken Keseys roman fra 1962 som kritiserte de daværende forholdene ved amerikanske mentalinstitusjoner. I denne oppsetningen kan skildringen av dette miljøet også ses som et bilde på de norske teaterinstitusjonene. Skal man «legge seg inn» frivillig der, eller være «gal» og prøve å livnære seg som skuespiller på en annen måte? For avgangsstudentene er dette det store spørsmålet, og det vises tydeligst i elektrosjokk-scenen, hvor samtlige skuespillere går ut av rollene sine og gjenskaper en scene som ser ut som den kunne vært tatt rett ut av et klasserom som har fått besøk av «den kulturelle skolesekken».
«I jakten på å finne en moderne samfunnsparallell, mister denne oppsetningen det medmenneskelige.»
Men hva med publikum? I jakten på å finne en moderne samfunnsparallell, taper denne oppsetningen noe annet viktig ved stykket Gjøkeredet, og det er det medmenneskelige. Historien som fortelles i boken (og filmen) er en historie som opprører publikum, som forteller om stor urettferdighet og mangel på respekt for mentalpasienter. Når man her legger så sterk vekt på det samfunnskritiske, og det humoristiske ved pasientenes galskap, så forsvinner det gripende ved den opprinnelige historien. Valget om å spille storparten av stykket bak en vegg er med på å styrke det samfunnskritiske aspektet, men svekker publikumsopplevelsen. Skuespillerne taper noe dynamikk på å måtte spille omtrent hele forestillingen ut mot publikum, og ikke mot hverandre.
I moderniseringen av skuespillet har vokterne ved fløyen blitt perverse sadister i stedet for likegyldige brikker i Søster Ratcheds tyranni. Man ler mye av skuespillernes herlige tolkninger av de innlagtes nevroser, men man blir ikke fortvilet, rørt eller håpefull når Billy vil ta livet sitt eller McMurphy innser at han ikke kan reise fra sykehuset når han selv vil. Disse dramatiske episodene tones ned, selv om de kunne gjort stykket enda sterkere for publikum. Og det er synd, spesielt når man har med såpass talentfulle skuespillere å gjøre. Disse skuespillerne kunne fått vist sitt talent bedre i en oppsetning hvor regien lot fokuset ligge på begge aspektene, og ikke lot det ene overskygge det andre.
Spilles frem til 13. mai