Litt slapt: Nils Vogts opptreden er halvhjertet og mangler presisjon. Foto: L-P Lorentz

Ingenting å le av

Suffløren er både halvhjertet og mangler gode poenger.

Publisert Sist oppdatert

Suffløren

  • Av: Andreas T. Olsson
  • Scene: Oslo Nye Centralteatret
  • Regi: Kim Bjarke
  • Med: Nils Vogt

På scenen ser vi en kontorstol, en pappeske, en trapp og et manusstativ. Det siver røyk inn fra venstre, Nils Vogt er ingen steder å se. Hvor er Nils, undrer vi. Så hører vi fottrinn, skuespilleren trer inn i sin rolle, han setter seg på første rad og er sufflør.

Snart er Vogt oppe på scenen og fremfører monologen Suffløren på Oslo Nye Centralteatret. Stykket er et slags komisk skråblikk på livet som sufflør. Oppsetningen er imidlertid ikke spesielt morsom. Målgruppen for dette stykket er vel heller neppe studenter midt i tjueåra.

Teksten heller mot en slags humoristisk samfunnskritikk. Suffløren spiller rollen som den lille mannen som kjemper mot overmakten, eller i dette tilfellet teaterledelsen og skuespillere med divanykker. Et i og for seg både tankevekkende og sjarmerende poeng. Teksten drives også helt greit fremover av et lass med teaterhistoriske referanser, men de komiske poengene fremstår som tynne og i beit for en litt mer vital skuespiller. På et tidspunkt er teksten tilsynelatende fornorsket, og skuespilleren drar en spøk på nynorskens bekostning. Jon Fosse er vanskelig å sufflere, og han skriver «attpåtil på nynorsk.» Billigere poeng er det vanskelig å oppdrive.

Fortellingen om et yrkesliv i skuespillernes tårnende skygger formidles på en halvhjertet måte. Fremførelsen preges av mangel på presisjon og litt slapp gestikulering fra Vogts side. På et tidspunkt tror man at man ser et anslag til slap-stick, når skuespilleren faller av kontorstolen sin, men det er vanskelig å skjønne om det er med vilje eller ei.

På tross av et helt ålreit manus og en skuespiller med lang komisk merittliste er ikke Suffløren turen verdt hvis det er å bli underholdt du ønsker deg.

Powered by Labrador CMS