Kameler og staffasje

Politisk interesserte teaterentusiaster, se hit! Bare et steinkast fra Stortinget, spilles det i disse valgkamptider et stykke som markerer 100 år med kvinnelig stemmerett.

Celius har sittet på Stortinget i 12 år, og ved det kommende stortingsvalget er plassen hans regnet som sikker. Som tro idealist har Celius støttet avholdsbevegelsen, gått inn for nynorsk, og vært kvinnesaksmann. Likevel lar han sprit selges under bordet i byen, forbanner sønnens nynorsklekser, og uttaler at kvinner ikke kan sitte med makten.

Hans kone Lavinia bestemmer seg for å gi værhanen av en ektemann en lærepenge, og melder seg på i kampen om byens stortingsplass. Men hun forventet ikke å få et velgerskred i sin favør. Politikk er jo mannens felt – hun skal da bare lage mat, vaske klær og passe barna. Kan hun klare å styre landet også?

Humoren i stykket fungerer godt. Når Celius har tapt får vi servert kommentarer som «jeg savner meg selv allerede», slik Carl I. Hagen så kjent uttalte da han var ferdig på Stortinget. Politikknerden vil her trives godt.

Rollene bekles av både skuespillere og Pompel og Pilt-aktige dukker, noe som til tider kan framstå litt rotete. Hvem er det som snakker, er det skuespilleren, eller dukka han har hånda oppi? Det skaper riktignok latter, og tanken er nok å appellere også til dem som ikke interesser seg for politikk.

Samtidig er det ikke tvil om at Det lykkelige valg passer best for dem med over middels interesse for det politiske spill. Som politisk satire er stykket derfor både brennaktuelt og vellykket.