Mørk kraftprestasjon
En ung mann tvinges til å huske det alle helst vil glemme i en sort komedie om skyld og glemsel.
Tjue tusen sider
Av: Lukas Bärfuss, oversatt av Ragnar Hovland
Scene: Det Norske Teatret
Regi: Peer Perez Øian
Med: Mattis Herman Nyquist, Charlotte Frogner
En rapport fra 2002 burde ha snudd opp ned på bildet av Sveits som et nøytralt land. Et inngående samarbeid med Nazi-Tyskland ble samvittighetsfullt avslørt over 25 bind, men ingen brydde seg. Hva betyr denne historien i dag, spør dramatikeren Lukas Bärfuss. Må man egentlig huske? Og hvorfor?
Stykkets hovedperson, Tony, har ikke noe valg. Noen kaster ved et uhell hele rapporten i hodet på ham, alle tjue tusen sidene. Han får skrevet hvert ord inn i minnet, som i en datamaskin. Eller som «Rainman», Dustin Hoffmans karakter fra filmen med samme navn, og som Bärfuss etter sigende lot seg inspirere av mens han skrev rollen Tony. Og i begynnelsen minner Tony om Rainman. Han er i stand til å resitere hvert minste komma fra hukommelsen, men reflekterer ikke over kunnskapen han ufrivillig er blitt bærende på. Etter hvert som det går opp for ham hva han har fått vite, blir han også nødt til å dele det med noen og få noen til å huske det med ham.
Det Norske Teatret har gjort en bemerkelsesverdig jobb med å sette opp stykket. Scenografien er knapp, behersket og imponerende virkningsfull. Skuespillerne er fantastiske sammen, og gjør en strålende jobb med et stykke som spenner fra det komiske til det gravalvorlige. Særlig Mattis Herman Nyquist i hovedrollen overbeviser. Tony er unnasluntreren som plutselig ikke kan sluntre unna lenger, og desperasjonen hans føles ekte.
Tjue tusen sider avslører et samfunn som viser en enorm evne og vilje til å ignorere det som har hendt. Så godt som alle rundt Tony strekker seg hemningsløst langt for å bortforklare og fornekte sannheten som til slutt står der legemliggjort og skriker dem i ansiktet. Tony er en karakter, men rapporten han leser fra er ekte. Monologene fra rapporten blir desto mer virkningsfulle idet de møter – bokstavelig talt – latterlig likegyldighet.
Stykket er både en hysterisk morsom komedie og en knusende dom over alle som nekter å huske. Det er en fryd å se, og føles dessuten grunnleggende viktig, kanskje særlig for de med litt dårlig hukommelse.