Overbevisende undergrunnsdrama

Kun et lite skilt og tre beskjedne ballonger ved inngangen avslører at den mørke kjelleren på Jaeger er åsted for teaterversjonen av Farvel til Eddy Bellegueule, den kritikerroste romanen til Edouard Louis.

På en scene innerst i lokalet har regissør Kjersti Horn plassert Emil Johansen som eneste skuespiller – i rollen som Eddy. Johansen står med røde øyne og litt rufsete klær mellom kulissevegger av sammenteipede og flekkete sponplater. Med den svake kloakklukten i Jaeger-kjelleren er det nesten som å være i den klaustrofobiske og fattigslige rønna i Nord-Frankrike hvor Eddy vokste opp sammen med alkoholiserte foreldre og fire søsken i en tilværelse preget av vold og usikkerhet.

Det er kombinasjonen av ekstrem fattigdom og det faktum at den finner sted i Frankrike på 2000-tallet (Louis er født i 1992), som gjør Eddy Bellegueule til en så gripende fortelling. Historien funker også på teaterscenen. Johansen nipper til en drink, snakker i mikrofon og ser ut mot publikum. Det gir en følelse av å være på et show eller en festaften som ikke gikk helt som planlagt.

Johansens monolog er mer eller mindre et resymé av boka – en «rett fram»-regi. Dette valget føles helt riktig – mye på grunn av Johansens sterke innlevelse. Det er som om Eddy har trådt ut av boka og nå står foran oss med keitete bevegelser, feminine fakter og en hjerteskjærende historie. Johansen får det til å virke som om han henter frem hver eneste historie fra sin egen hukommelse – som om det var Emil Johansen selv som har blitt trakassert av ekle gutter i landsbyen i Picardie. Farvel til Eddy Bellegueule spilles frem til 5. desember. Det er ingen forestilling du heller burde se mellom nå og da.