«UFO-bygda»: Kleine alien-vitser

I 1981 skrev avisene for første gang om et mystisk lysfenomen observert i Hessdalen. I dag sitter fire skuespillere på Torshovsteaterets mosebelagte gulv og ser opp mot en livestreaming av himmelen over dalen, i håp om å skimte noe selv.

Dialogen mellom dem består i hovedsak av dokumentariske monologer hentet fra intervjuer med hessdalinger utført under forestillingens forberedelser, og frustrasjonene og observasjonene fra dalens hverdag varmer opp salens halvmørket med et levende, intimt lys. Når skuespillerne ikke er bygdefolk med sterke meninger mot kommunesammenslåing, er de seg selv, og mimrer tilbake til egne, småabsurde barndomsminner. Lun ironi legger seg over mosen, og det veksles grasiøst mellom historier om samhold og identitet, og forventningsfull stillhet.

Det kommer da ingen UFOer valsende inn på skjermen, og det er helt greit. Det er jo tross alt ikke med ønsket om å se romvesener at man drar på teater.

Plutselig er det likevel et slikt ønske regien ser ut til å ville oppfylle på snodig vis: brått trer Herman Bernholdt inn i polyestertunica og gummimaske for å spre «gode frekvenser» fra fremtiden, og Ingjerd Egeberg, plutselig en samfunnsfiendtlig reptil-alien, begynner å sprelle i mosen i påført sirkusdirektørfrakk og grønn, rynkete maske, mens hun synger litt på «Sympathy for the Devil». Da Janne Heltberg, i klassisk grå alienkostyme, til slutt utfører noen kleine alien-vitser og en klein alien-dans, har det hele for lengst blitt en forstyrrende og uorganisk collage, der humor har glidd over i parodi, og det lett surrealistiske har blitt total absurditet.

Hvem vet vel mer om UFO-er enn denne mannen? Nerdepatrioten

Alt henter seg litt inn igjen mot slutten med Håkon Ramstads bemerkelsesverdige refleksjon rundt menneskets forhold til mørket. Likevel har «den evige søken ut» mot det mystiske og ukjente, som «UFO-bygda» har uttalte ambisjoner om å bli en paradigme for, mistet for mye av gløden den hadde under første halvdel.