Erotikk for eliten

Studentene ved det prestisjetunge Sciences Po står bak L’imparfaite #3, og lover et uredd og nysgjerrig erotisk tidsskrift. Tradisjonelle mønstre skal endevendes, og det gjøres ikke uten prestisje. For det er klart at L’imparfaite ikke vil være mindre enn «parfait». Tidsskriftet er estetisk perfeksjonert til det rene og fragmentariske (les: en kvart kvinnekropp i hjørnet av et bilde. En blomstrete gardin mellom bena). Innholdsmessig er det analytisk og akkurat passe utilgjengelig.

Det er neppe andre enn den parisiske studenteliten som kan sammenligne bilder av en masturberende mann foran webkamera med bilder av månen: «så klart og objektivt og allikevel så virtuelt og subjektivt». Eller, som dikter opp historien om Jeune Fille, som blir forlatt av forloveden med kaffeånde, og ender opp i en seksuell lemlestelsesaffære med en psykiatrisk pasient som lukter av medisin og svette. Det kan heller ikke være andre enn studenter fra Sciences Po som analyser parforholdet som en treenig synergi av økonomi, politikk og kjærlighet.

Men hvem har sagt at L’imparfaite ikke kan være erotikk for parisereliten? Her blandes kjønnsroller og legninger. Det legges ikke lokk på sære preferanser. Men det er kanskje nettopp søken etter å bryte og å provosere, som gir tidsskriftet et underskudd av erotikk i sensuell forstand. Hvalens spermproduksjon, eller prinser som brenner i hjel bjørnekostymer er ikke spesielt pirrende. Agendaen er heller brutal og teknisk. Mer erotikk, takk.