Sær utflukt

Det er ikke alle som ville valgt å putte en onanerende løve på forsiden av magasinet sitt. Likevel er det akkurat det redaktørene av tidsskriftet Utflukt har gjort. Det skinner gjennom i beskrivelsen av nummeret at de er et uavhengig tidsskrift: «et møtested for skribenter med Afrika som fagområde eller interessefelt, og unge afrikanske kunstnere.»

Magasinet er en salig blanding av tekster og bilder. Bildene går fra å være underfundige til å være på grensen til det groteske. Her finner vi alt fra uskyldige tegninger til bildeserier av mennesker som demoner.

De skjønnlitterære tekstene gir en større dybde til framstillingen av Afrika som et sammensatt kontinent. At disse tekstene har fått introduksjoner, gjør det lettere for vanlig dødelige å få noe ut av dem. Beskrivelsen av poeten Hawads bruk av sang, rop og armbevegelser i framføringen av diktene sine gir en ekstra dimensjon når man skal lese dem selv.

De politiske tekstene er interessante, og kunne godt stått på trykk i andre norske tidsskrifter. Likevel er det usikkert hvor mange lesere som blir grepet av essayet om den avdøde «afrobeat-kongen» Fela Anikulapo Kutis.

Selv om jeg har min del av studiepoeng fra humanistisk fakultet, er det noen ting som blir intetsigende. Hundre sider med magasin blir i meste laget. Kanskje vil redaktørene unngå å si nei til noen av bidragsyterne fordi de da ikke vil bidra neste gang. Det virker dermed som om bidragsyterne til magasinet skriver mest for hverandre. Det er synd. Utflukt er definitivt best når terskelen senkes.