Ukas advarsel: virkelighetsflukt
Dette kunne vært en anbefaling om en idyllisk utflukt i det fri, en tilværelse utenom det vanlige hjemmekontoret. I stedet er det en oppfordring til å tenke seg om to ganger før en eventuell escape from reality.
Forhåpentligvis vil de fleste trekke på smilebåndet, himle litt med øynene og tenke «heldigvis skjedde ikke dette meg». Vi derimot, kunne revet av hvert bidige hårstrå i frustrasjon og idioti. Dette er en historie om to som skulle ta seg en rolig søndagstur til Nesodden, Oslofjordens perle, om du vil.
Lørdag kveld: Cathrine drikker noen glass vin i en middag. Hun er ikke den store multitaskeren, så hun bestiller raskt den nærmeste bilen på Bilkollektivet, og tenker ikke over hva slags.
Søndag morgen klokken ni: Går rundt hele senteret for å finne porten til kjelleren hvor bilen er plassert. Ringer kundeservice to ganger, vel i vente på at det skal bli noen samtaler flere. Etter en halvtime, i nederste etasje av kjelleren, finner vi den. En Jaguar: stor, svart og skummel. Kommer vi til å klare å kjøre den ut? Ganske så akkurat. Her snakker vi om kaospiloter bak et Jaguar-ratt.
Nerveklumpen i magen siger noe ned. Vi puster lettet ut og kjører mot odden, slår på noe godmusikk og nyter lyset som skinner gjennom det mørke takvinduet over oss – et av de mange forsøkene på å glemme hvordan studentkontoen vil kjennes en god del fattigere. En Jaguar, jeezus.
Universitas har anmeldt fotoutstillingen «Å kome frå ei øy»: – Hvert menneske har sin øy
Vi ankommer Nesodden. Idylliske omgivelser og blide mennesker er overalt, men noe skurrer langs landeveien. Blikkene er uten filter. Jøssemei, hva gjør to ungjenter med «I Wanna Dance with Somebody» på full guffe i et beist av en Jaguar?
Men det mangler ikke på hygge. Kaffe, kake, babykos og hvite sandstrender blender øynene. Vi tar oss en matbit på Signalen sjøbad, for når vi først har brukt penger, hvorfor ikke bare kjøre på? Vi lot forresten bilvinduet stå åpent under hele lunsjpausen, men akkurat det endte overraskende nok godt.
Vi vender skuta hjemover. Klokken er 14.10. Bilen skal leveres 15.00 og er booket av noen som skal kjøre beistet etter oss. Rekker vi det? Klart vi gjør, det tar da bare snaue 45 minutter å kjøre tilbake til Oslo.
«Vi kjører en annen vei tilbake, jeg kan den andre veien så godt», sier Thale. Skjebnen vil ikke ha oss til Oslo, den vil ha oss til Moss.
Før vi fortsetter: et lite tilbakeblikk. Dette er ikke vår første erfaring med el-bil fra Bilkollektivet. En ivrig fars tilbud om å hente to slitne jenter på Gardermoen etter en tur i Paris ble til lang natt på Ikea Furuset i håp om å lade bilen. Bilen ville ikke lade, og ladekabelen satt like godt fast som oss på Ikea klokken 01.30 en søndagsnatt.
Universitas' anmelder er imponert over debutromanen til Kjetil Nordengen: – Uvanlig godt om et vanlig menneske
Tilbake til historien: Klokken er 14.53, syv minutter før leveringstid. Vi er i Moss og bilen er tom for strøm. For å spare dere for mer idioti setter vi strek her, men det hele endte med at bilen ble levert presist klokken 18.00, etter to ladestopp.
Er det for mye å be om ett minutts stillhet for fakturaen som venter oss etter å ha leid en Jaguar i ni timer og ikke levert den i tide? Det er lett å drømme seg bort i disse dager, men noen drømmer koster. Bilkollektivet fakturerer en gang i måneden.