Selvmord i sakte film

Det er en kjensgjerning at unge norske forfattere like gjerne kopierer fra Michel Gondrys filmunivers som fra Dag Solstad og Tor Ulven. Debutanten Johan Mjønes kan godt regnes med blant disse, for i likhet med etablerte navn som Gunnhild Øyehaug og Johan Harstad, benytter han i sin første roman Terminalhastighet filmimpulser som undertittel, retrospektiv fortellerteknikk og en voice-over-lignende prosa.

Romanen er til forveksling lik et manus, noe som fikk meg til å lure på hvordan norske romaner har klart å unndra seg kritikken som ofte rammer patosfylt og lite subtil norsk film. Inntrykket av boka som litt overtydelig forsterkes av de Jon Fosse-inspirerte monologene. La oss kalle dem for blindehundfunksjoner; du ser ikke hvilken vei det går, men ender opp akkurat der du først hadde tenkt: «ingen forsto det, jeg forsto det heller ikke, ikke i det hele tatt, kan ikke forstå det, det kan ikke være sant...»

Likevel har boka gode anslag. Selvmordet som motiv er vågalt, oppbygningen er forholdsvis intrikat, og de innholdsrike fortellingene om Cinema Paradiso, trøndersk barndom og et havarert kjærlighetsforhold rettferdiggjør nesten 220 sider. Men romanen kunne vært mer enn bare lovende, hadde den ikke insistert så hardt på å være så sterk.