1-2-3 Plate!

Du tar en dæsj lett melankolsk pop, en kvinnelig vokalist, en spiseskje klissete, søte tekster, en teskje funk, en teskje jazz og en knivsodd rock. Bland godt. Hva fikk du? Det samme som jeg antakeligvis: D'sound.

D'sounds nyeste album er laget med samme oppskrift som før. Kjedelig? Jepp. Like kjedelig som standard-sjokoladekaka som alle i på barneskolen hadde med seg på bursdagen sin. Velprodusert, smaker akkurat som det skal, men ikke nytt og spennende akkurat.

For det er jo slik at dette bandet består av tre flinkiser, som alltid leverer varene, men det virker som om de ikke gidder å gi seg selv større utfordringer, siden de har funnet noe som funker. Eller selger. Det er vanskelig å trekke frem noen spesielle låter på dette albumet, ettersom alle høres klin like ut. Jeg vil faktisk påstå at hvis du har vurdert å kjøpe skiva, kan du like gjerne kjøpe singelen, og sette den på repeat 12 ganger, og få akkurat like mye ut av det.

Tekstene er som D'sounds tekster alltid er, naive og uskyldige og utrolig lite fantasifulle og handler om ting som: «I wish it was my birthday, and not a rainy tuesday». Jeg synes det er helt greit at det ikke er D'sound-Simones bursdag ettersom da ville vi alle sikkert fått servert ekkel 1-2-3-sjokoladekake fra Eldorado, og det trenger jeg egentlig ikke, jeg har jo den skiva her.