80-tallsvorspiel

Det er artig når norske artister gjør noe så unorsk som å lansere seg selv med heftige ambisjoner og perverst store ord. Name ble som kjent et stort navn på Petre i sommer med sangen «Hand Me Down». Du vet, den hvor stemmen er skrudd sånn som Cher begynte med på slutten av karrieren. Kul nok låt, men som fullengder blir konseptet litt overdose. Og det til tross for at albumet bare er på 32 minutter.

Noen dårlig debut er det absolutt ikke, og at «Drum» fort kan bli en vorspielslager er hevet over all tvil. Dødpunkter er det nemlig lite av, snarere tvert imot. Albumet er anmasende, anstrengende og pakket med 80-tallsreferenser i form av synthlyder og raske rytmer. Setter du deg ned for å lytte kan blodtrykket stige skummelt mye, men på en litt ironisk måte kan det hele være riktig så festlig som festakkompagnement. Kanskje det bare er et par øl som mangler.

Innimellom kan det være litt vanskelig å vite om Name er dønn seriøs eller bare tuller litt med oss. Men humor skal man da ha, og i så fall kan jeg godt le av skrudde falsetter, overtydelig Prince-inspirasjon og melodilinjer à la Melody Club. Ja, til og med tekstlinjer som «A-B-C-D-E-F-G-H-I love you» fra «Alphabet Love». Men uten litt glimt i øyet og selvironi blir opplevelsen fort rimelig klein.