Å hå oh hej je ah ha.

Forsamlingslokalene i landet vårt er tatt over av frikirker, ukentlige

bingokvelder og årsmøter i lokale quiltelag. Før huset de alle mulige

tilstelninger som nå har antatt ordnede former i kulturhus,

idrettshaller og godkjente skjenkesteder.

Men i et mytisk Norge kunne jeg ha tenkt meg å ta en breier inn på grusplassen foran lokalet, skru av tenningen og høre bandet der inne dra noen låter i påvente av bassisten som aldri kommer. Jeg vil høre sprakingen i gitarforsterkeren, den rytmiske brusingen fra seideren under skarptromma vokalen som er innestengt i et hulrom i sanganlegget, men som så vidt slipper ut gjennom døra til sceneinngangen:

1-2-3-GO.

Sånne band finnes kanskje bare i et studio i New York, jeg vet ikke, og Yeah Yeah Yeahs er i alle fall band nok til å opprettholde all New York-romantikk ennå en tid, men noen burde gjøre forsamlingslokalene i dette landet en tjeneste og vekke de fra frikirkenes forbannelse.

Kanskje er de to foregående ep-ene hakket bedre, de sier litt og lover alt på samme tid, mens Fever To Tell forteller litt mer enn jeg trenger å vite, du, ikke si det ennå, vi er ikke der, kan vi ikke bare ha det gøy, liksom. Over tolv spor blir det litt mye planløs øsing på halvåpen hi-hat og hamring på overstyrt gitar, men så lenge Karen O redder dagen med en katalog over utropbare lydord er det greit for meg.