Absolutt underholdning

Under bordet

Gyldendal (266 s.)

Tenk deg en søt og rørende film med mennesker som likner deg selv: Småforvirrede kollektiv-samboere som mangler retning i livet, men har hverandre. Hovedpersonen har en komplisert fortid hun må ta et oppgjør med; du vet hun kommer til å klare det. Hun møter en gutt som ser hvem hun egentlig er; du vet de kommer til å få hverandre til slutt. Litt Friends, litt Meg Ryan/Tom Hanks-dramakomedie.

Og så tenker du deg en påskekrim der menneskene er enten snille eller slemme. Alle små ledetråder trekker i samme retning, alle hendelsene har nødvendige årsakssammenhenger. Du fryder deg over de utrolige sammentreffene, og over spenningen på veien mot rettferdigheten som venter i siste episode.

Og nå har du gjettet at jeg synes

Under bordet er som noe du kan se på tv. Hva er galt med det – skulle ikke en bok kunne klare det en film klarer? Joda. Selv klisjé-filmscener som den av det bortgjemte, brune pensjonatet med tunge plysjgardiner, drevet av en sigarillo-røykende, mørkøyd kvinne med mystisk fortid, finner sin naturlige plass her. Til gjengjeld er det dårlig plass for ulike tolkninger av teksten, noe i hvert fall jeg gjerne vil ha muligheten til når jeg skrur av tv-en og åpner en bok, og spesielt når jeg vet at den er månedens hovedbok i Bokklubben.

Debutboka til Heidi Linde er velskrevet, absolutt underholdende. Rørende og romantisk. Og troverdig som bare det. Bortsett fra at det er på film, da.