Akademisk dansemusikk

Aage Kvalbein

Johann Sebastian Bach: 6 suiter for cello solo

Norges Musikkhøgskole (2 cd)

Glem ABBA og dårlige åttitallsslagere. Neste gang du skal på fest tar du med deg professor Aage Kvalbeins innspilling av 300 år gammel dansemusikk.

Misforståtte kunstnere kan finne en artsfrende i Bach. Da han skrev disse seks suitene på 1720-tallet, tok kollegene det som et tegn på at han ikke fulgte med i tiden. Å skrive for et solo-instrument uten akkompagnement var noe som hørte fortiden til. Komponisten Schumann skrev like godt sitt eget pianokomp da han hundre år senere oppdaget manuskriptene – så umulig var det for ham å forestille seg at suitene faktisk var tenkt for cello solo. Først da den legendariske cellisten Pablo Casal tilfeldigvis kom over notene, ble det fart på sakene. I dag er suitene noe av det mest berømte som er skrevet for cello.

Hva er det med denne musikken som gjør at den ikke har gått i glemmeboken, nesten tre hundre år etter at den ble skrevet? Først og fremst: Den er fengende. Rytmen er så iørefallende at selv folk blottet for rytmefølelse vil klare å danse til den. Faktisk

er suitene dansemusikk; hver av dem er satt sammen av fem små dansesatser med et preludium som intro: allemande, courante, sarabande, menuet/gavotte/bourré og gigue. Til slik musikk – i hvert fall nesten – danset man både ved hoffet og blant folk flest.

Problemet med så berømt musikk er selvfølgelig at det allerede eksisterer utallige innspillinger på markedet. Nærmest uansett hvor dyktig en utøver er, vil det finnes en legendarisk innspilling med en like legendarisk musiker som scorer bedre på teknikk eller uttrykk. På den annen side vil en god tolkning kunne vise lytteren nye sider ved verket – også uten at den kommer inn i Penguin-guiden som den anbefalte standardinnspillingen.

I en kommentar til sin innspilling, gir cellisten Rostropovich hver av de seks suitene en karakteristikk: «letthet», «sorg og intensitet», «briljans», «majestet», «mørke» og «solskinn». Dette er naturligvis en enkelt utøvers tolkning, men de kan likevel antyde noe om hva lytteren har i vente. Til tross for felles oppbygning, har suitene altså svært forskjellig karakter. Kvalbeins tolkninger er alle avbalanserte, distinkte og uanstrengte, tidvis virtuose. Selv savner jeg til tider mer intensitet og personlig særpreg. Noen steder henger dette sammen med valg av tempi. Gjennomgående kunne jeg ønsket meg et mer langsomt tempo, slik at hver tone fikk synge mer ut. Spesielt gjelder dette i de sørgmodige sarabande-satsene, men også i for eksempel allemande-satsen i suite nr. 2 eller i den fugeliknende delen av preludiet i suite nr. 5.

Suitene er fingerbrekkende materiale, og teknikken Kvalbein oppviser er imponerende. Men nettopp fordi han så uanstrengt beveger seg gjennom Bachs sekstendelsløp og rytmiske figurer, risikerer han å miste denne lytters interesse. Jeg ønsker meg mer tyngde, mer rytmisk aksentuering, mer kjøtt og blod på notehalsene, mer dans. Likevel: Setter du på denne musikken uten å få fot, burde du holde deg til åttitallsmusikken.