ØREDØVENDE: Tubaist Martin Taxt pruster og peser på tubaen sin en søndag ettermiddag på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden.

Akustisk Napalm

Brumle. Blåse. Pipe.

Publisert Sist oppdatert

Anmeldelse

# LACK

# Free Resonans Happening på Henie Onstad Kunstsenter.

Det er søndag ettermiddag og klokka er 15. Som et ledd i Free Resonans Happening – en musikkfestival for ny og improvisert musikk, spiller bandet LACK på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden. Betalt inngang til kunstutstillingene gir gratis konserter. Carnegie Art Award, Nils Aas sine treskulpturer og LACK er å se under samme tak.

Barna som er på konsert med foreldrene flokker seg oppå putene som ligger strødd millimeter foran scenen. De legger seg ned, lytter og spreller med bena. Plutselig holder de seg for ørene og kikker på hverandre. Tubaist Martin Taxt har presset frem en lyd som er så lys at den bare anes av de fleste tilskuerne, men som er ubehagelig for nylig tilkomne ører.

Tidligere i dag har Huntsville og Rockettothesky spilt. Etterpå skal postrockerne i The Samuel Jackson Five runde av arrangementet.

Utvalget av artister vitner om en revitalisering av Høvikoddens glansdager med motkultur og happenings, dager som begynte i 1968. Hippietid. Flyt. Eksperiment. LACK er ikke et unntak: Hadde bandet Napalm Death hatt en akustisk ånd, er det den som nå bølger rundt i lokalet. Skru på knotter. Drønn. Stille igjen.

Sammen virker det som om de tre musikerne i LACK kanaliserer en hel urbefolknings brøl på gitar, tuba og elektronikk, med det som hører med av didgeridoo og sus fra regnskogen. I neste sekund utfordrer de krysningspunktet mellom drøm og virkelighet, vi pakkes inn i lyder, noe i retning av raslingen av støvete, tørt papir.

Sølvgrå Macintosh. Ledninger. Konsentrasjon: Musikerne stirrer ned i duppedittene, på bordet foran seg og ut i salen, der kunstelskere, intellektuelle, barn og unge setter seg ned på de store putene.

Men så er det slutt. En halvtime med støy og stillhet på Henie Onstad kunstsenter. Og det er nok. For jeg ønsker ikke å høre verken mer eller mindre av dette bandet – men i akkurat denne mengden passer musikken helt perfekt inn – i et lokale som forøvrig kunne passet til hva som helst. Kunstsenter og musikk utgjør en totalopplevelse som er både behagelig og ubehagelig på en gang. Nesten som en fyllesyk søndag ettermiddag. Svimmelhet. Lys. Ro. Kaffe.

Powered by Labrador CMS