Alltid bra

Life On Other Planets

Capitol

En-to-tre-fir, gitar-to-tre-fir, bass-to-tre-fir, trommer-to-tre-fir, vokal-to-tre-fir: kjør i vei i to til fire minutter. Her er oppskriften Supergrass alltid følger, også på den fjerde plata

Life On Other Planets.

Og det funker. Det har det gjort siden starten i 1995. De har funnet sin greie, de har valgt sin vei. Supergrass kjører rett frem. Ingen musikalsk odyssé til Peru for å hente inspirasjon og gjestemusikere, ingen samples med stammegauking fra bushen. Heller en tur til puben for å spille biljard og utveksle sjofle historier. Det er jeg sjeleglad for. Selvfølgelig er det utvikling å spore fra forrige plate Supergrass, men det er ikke de store gjennomgripende forandringene. En gjestevokalist her, en moog eller to der.

På Life On Other Planets lyder instrumenteringen, sangstilen og tekstene litt mer av 70-tallet enn tidligere, noe den flittige bruken av gamle synther bidrar sterkt til. Vokalist/gitarist og neandertal-lookalike Gaz Coombes har nok hørt en del på Marc Bolan og T-Rex siden sist. Men mens glamrocker Bolan var seig og slepende, har Supergrass som kjennemerke et driv få andre britiske band kan matche.

Singelen «Grace» har allerede gått på radioen i månedsvis, og er representativ for den klassiske Supergrass-låta, som sitter i minnet med en gang og som fyller høyttalerne og lytteren med energi. Hva skal en med ginseng og tran når det finnes Supergrass?