Alt lar seg høres

Alexander Rishaug

Panorama

Smalltown Supersound

Dersom en skal skrive om denne musikken burde en kanskje rive ut et ark fra en bok, skrive rett på dette med skrivemaskin, klippe opp resultatet og hive bitene ut over gulvet. På noen av bitene vil det finnes ord, rester av ord eller sammenfiltrede ord, og hvis en plukker opp et lite utvalg av disse, kopierer dem og setter dem sammen i mønstre, vil kanskje de ordene stå i et nærmere forhold til musikken på Alexander Rishaugs

Panorama enn disse.

Men det er klart det finnes ord fra før. Rishaugs musikk går under det som

kalles elektronika. Det er et paraplyord som kanskje er mest egnet til å beskytte hodet mot den lyden som kommer gjennom luften. I denne sammenhengen innebærer sjangerbestemmelsen at prosessen bak Panorama nok ikke er like taktil og konkret som skrivemaskinanalogien skulle tilsi. Rishaug, som tidligere har bidratt på utgivelser fra Rune Grammofon, er blant dem som sitter i timevis foran datamaskinen for å lage lyder som senere kommer ut gjennom høytalerne dine som knepp, spraking, during og knitring i en form for musikk der opphavsmannen trer tilbake og lar lydene i sterkere grad

kommunisere for seg selv og i seg selv enn i vanlig populærmusikk.

Allikevel lar Rishaugs musikk seg høre. Lydene, nærmest stillferdige, er sparsomt sammensatt, ofte i rytmiske figurer som langsomt forandres eller forskyves mot andre, og alltid fungerer i en utpreget musikalsk sammenheng, ikke bare som ren lyd eller som en lydkulisse. Hvis du ikke er av dem som forlanger at enhver sang skal kunne spilles på gitar eller synges i dusjen, og som ikke har noe imot det hvis støyen fra drivverket i cd-spilleren plutselig virker som en del av musikken, kan dette være noe for deg. Med på kjøpet får du et cover av Kim Hiorthøy, som er på samme selskap.

Det som er befriende med denne formen for musikk, motsatt Britney, er at lyden ikke i samme grad foreligger som alltid allerede hørt. Selvfølgelig er det også kulturelt kodet hvordan en erfarer Rishaugs musikk, men den frembringer en fornemmelse av virkelig å lytte: En sanseerfaring som ligner de gangene bokstavene bare synes å danne noe svart på noe hvitt, og ikke ord.