Angst spiser opp sjelene

Hva er det egentlig som kommer opp til overflaten på steder som Abu Grahib? Er humanismen bare et tynt lag som når som helst kan skrelles av, hvis bare omgivelsene endrer seg? Tyske Georg Büchners Woyzeck ble gitt ut i 1879, og det er fristende å si at den foregriper ett og annet, men ubehaget i kulturen verken oppsto eller forsvant med andre verdenskrig. I en bisarr militærleir et sted utenfor tiden gjør en lege eksperimenter med den utsultede Woyzeck, som finner seg i det for å få penger til sin lille familie, men oppdager at konen Marie er utro. Woyzeck er i en delirisk tilstand, presset til sitt ytterste både psykisk og fysisk, og skjærer til slutt over halsen på sin elskede Marie. Smerten er intens, alt menneskeverd er borte. Stykket utforsker sammenhenger mellom det ubevisste og eventyr, natur, folkelig kultur, drøm og rus.

Teater Neauf har valgt å fremstille det enkelt. Scenen er dunkel, nesten tom, med noen stygge militærgrønne tepper over kulissene. En kvinne går rundt og synger gamle lokketoner. Ellers holdes stykke oppe av en realistisk (!) spillestil. Dette stiller selvsagt store krav til skuespillerne, og det ville vært blodig urettferdig å sammenligne stykkets Woyzeck med for eksempel tyske Klaus Kinskis gåsehudfremkallende prestasjon i filmen med samme navn. Men man kan likevel spørre om ambisjonsnivået var for høyt. Skuespillerne skal skildre menneskesinnets ytterste avkroker, uten all verdens register å spille med. Et slikt mot er verdt å applaudere, og Teater Neuf kunne ha kommet verre unna det. Benedicte Rønning gjør en strålende jobb som en ambivalent, litt veik Marie, og legen Tor Keilen er overbevisende nok til at man lurer på om det er han eller Woyzeck som har blitt mest gal. Ellers er innsatsen bra, men litt maniert, og å ha en kvinnelig oberst hadde fungert bedre hvis den sadomasokistiske gnisningen det legges opp til ikke bare var villet.

Ved stykkets slutt er man ikke et frynsete nervevrak, men jeg bet noen negler underveis. Altså en verdig avslutning for sesongen for Teater Neuf. I fremtiden håper jeg de finner på noe sprell som gjør at de vender amatørstempelet til sin fordel, for å konkurrere med hvem som helst om å lage nyskapende teater.