Anstrengt, énstrengt

Når Finn Graff skal karikere rockere streker han ofte opp gitaren kun med to usle strenger. Et sleivspark fra mannen som ikke liker å stryke rocken medhårs. Om Graff hadde tegnet bandet Star Bug i går, selvproklamerte utøvere av sjangeren «Scientist Rock», som merkelig nok skal romme punklegendene Minutemen, ville han aksentuert sanger Roys grungy pyjamasbukser, gitt gitaren hans én streng og tatt utgangspunkt i verdenskartet bak scenen på Mir for en satire over meningsløsheten av å være nettopp her og høre på dette uengasjerende bandet som spiller for en gjeng kompiser på første rad.

Noen få vendinger i lydbildet fungerer og gir håp om tøffere tider, men taktskiftene fortsetter oppskriftsmessig. Det er mer øs av det samme enn interessante nyanser. Dessverre for Star Bug var anlegget på Mir i like dårlig befatning, det gjenga heller tinnitus enn bandets «lyriske surrealisme». Roy smiler og ytrer et spent «danke schön» mellom låtene mens han ser avventende på oss og igjen setter i gang, bassist Elisabet og trommis Kenneth forsøker å opprettholde en viss sangstruktur, men det er bare jevnt over kjedelig og endimensjonalt, akkordene maser rundt i et monotont mismatch av sjangere, og sinnsstemningen minner om alt du noen gang har hørt tidligere som du ikke har brydd deg noe om.