Arti, farti

Mange norske musikere har levd i skjul for landets musikkpresse, for så å bli plukket opp i seneste laget; Magnet fant vi på den skotske landsbygda, Fred Ball i London og Joakim Frøystein, alias Sugarghost, i Køben. Frøystein har tidligere figurert på et knippe utgivelser, men Sweet Secrets er hans solodebut.

Sugarghosts ideologi er å forene rein elektronika med akustiske elementer – først og fremst gitar, bassklarinett, kontrabass og lapsteel. Og det er på åpningssporet «Vann» at dette materialiserer seg best. Elektroniske klangflater avløses av korte riff fra klarinett og bass – fint. Men på spor tre, «I Love You», begynner han å synge – synd. Intensjonen er god, for det kunne ha funket, men det gjør det ikke. Den arti melodiføringen virker påtatt, og Frøyslands stemme er ikke særlig. Og teksten. Hvorfor Sugarghost sløser talentet sitt på tamme tekstlinjer og sang forundrer meg.

Jeg liker begynnelsen på sangene best, hvor elektronikaen får være i fred. For etter hvert kommer gitar/kontrabass/lapsteel/bassklarinett-riffene, som ofte er uinspirerte og lite gjennomtenkte. De blir for masete, for Jaga Jazzist. «Less is more» kunne vært noe. Sugarghost – til neste gang: Hvorfor ikke la de elektroniske klangene være sentrum, det er jo dette du kan best!