Avsluttet kapittel

Det er liten grunn til å vente på oppfølgeren til Syracus’ debut The easy way out. Da de for et års tid siden gjorde opp status for et band på stedet hvil, bestemte de seg for å ta den letteste veien ut – de la ned hele bandet! Slikt gir krydder til norske rockemyter, om Syracus noen gang skal inkluderes når historien skrives.

The easy way out er bandets moll-akkompagnerte sorti, på ekte 90-talls emo-grunge-vis. Lydbildet er utpreget amerikansk med hint av Nickelback, men også ikke-amerikanere som Biffy Clyro, og «nyere» Silverchair på drivende «Camouflage.» Syracus finner dermed på ingen måte opp kruttet på nytt eller revitaliserer en halvdød genre. Folk på 25 som mener viktig rock med nerve døde med 00-tallet, vil likevel kose seg med tilbakeblikket, hvor høydepunktet er den freshe og episke orgelrockeren «The City Sings Along.»

Tekstene blir litt klisjéfylt pompøse med mye mørke, og «five years of bullshit bohemia.» Jesper Jørgensen kunne med fordel bruke sin ålreite rockestjernestemme på noe mindre påtatt, gjerne på morsmålet?

Et eksplisitt ønske om stjernestatus innleder 39 minutter rock. Ambisiøse tanker er alltid flott, men skulle drømmen gå i oppfyllelse er nok årsaken en rimelig original historie heller enn en virkelig albumklassiker.