Banalt og vakkert
Ribbeinas vingespenn dikt
Gyldendal (61 s.)
Kjedsomhet er roten til alt godt. På Molde videregående skole sitter det en gutt som kjeder seg i timene. Kjedsomhet blir til drodlerier, og drodlerier blir til dikt. Nå har diktene resultert i en bok.
I et land hvor gjennomsnittsalderen for mannlige debutanter er 33 år, har den 20 år gamle poeten Endre Ruset vakt oppsikt. Med Tor Ulven og Olav H. Hauge som ledestjerner har han beveget seg opp mot den litterære himmelen med rakettfart, og nå, etter flere avisoppslag, foreligger for første gang resultatet: diktboken
Ribbeinas vingespenn.
Et gjennomgangstema er familie, og de fleste diktene behandler forholdet mellom barn og foreldre. Slik som i diktet «Far»:
«jeg låser meg inne/i pappas veggur/lyden av tikkingen/beina vokser/inn i tannhjulene/».
– Jeg er opptatt av at det skal være noe utrygt i teksten. Den skal gi deg uro, har poeten selv utalt. Og tekstene bærer preg av en uro. Det er bare synd at den blir så forutsigbar. «Ønskeliste»:
«tårebeinet er utsolgt/for tårer/allikevel er gråten din/det eneste jeg savner/kveld/og vi la oss som skygger/i et opplyst telt/den fuktige pusten/ingen så/alt det vi lærte/ikke å ønske oss/».
Ofte fungerer gode dikt som et rammeverk for å tenne og engasjere leserens drømmer og tanker. Rusets dikt har til tider denne egenskapen, men noen ganger virker det som om konstruksjonene er alt for kalkulerte og trange til å gi plass til leseren.
Det kan virke som om Rusets prosjekt er å skildre universet ved hjelp av de små detaljene, noe flere vitenskapsmenn har prøvd før ham. Og dette gapet eller kontrasten mellom det konkrete og det abstrakte, og det små og det store, gir ofte diktene en egen dynamikk. Slik som diktet «Jordmor».
«ett gram kompass/drysser gjennom rommet/der et tåreforma spedbarn/glir ut kanalen/med sirkler og akser under neglene/tar hun imot et jordfylt ansikt/pupillene åpnes for øyefarger, hvite linjer/ et blikk, en retning/ en nyfødt fylles av navigasjon/».
Ruset er stilsikker, og diktene preges av et vakkert og surrealistisk språk. Men noen ganger savner man spontaniteten som kan gjøre diktene til noe annet enn presise skriveøvelser.
Likevel ønsker jeg boken velkommen. Diktene bærer vitnesbyrd om et unikt potensial.
«et sted langt inne i øyet/lyden av diktet som leses/bokstavene pupillaktig svarte/arket i ett med øyets hvithet/».
Fortsettelse følger.