Bankende hjerter med vakre røster
Kvelden på U1 klarte nesten å kverke en gryende forkjølelse, og tok en fra Karibia til islandske isbreer. Med vakker kvinnesang og mimetiske impulser av gråt og latter.
Vakkert og følsomt og très charmant fra trønderske Esther Buchmann, med jødiske aner og mye følelse i blodet. En god dose humor også, takket være det gode samspillet med bassist og medsammensvorne Anders Borchgrevink. Duoen tonen satte tonen for kvelden med melankolske, gitardrevne jenteromsmemoarer. Kjærlighet er ikke lett, og det kan være godt å få brukt følelsene til noen fornuftig, som å lage fin musikk for eksempel.
Esther startet showet på egen hånd, høyt sittende på en barkrakk. Så ble bassisten kalt opp på scenen etter første låt, sittende lavt under høye Esther. Sang sies å være en erstatning for gråt, en mimetisk impuls, og en sårhet kunne merkes hos artistene denne kvelden. Her f*ckes ting opp og ordnes opp igjen, med folk som fremdeles er vakre.
Monsieur Borchgrevink fikk også slippe til med noen egne sanger, og EstherOrkester er mer en varierende form, ble det opplyst om fra scenen. Til og med publikum kunne få audiens hvis de hadde noen gode ideer. Borchgrevink hadde et drevent håndlag med gitaren, mens Esther hadde stemmen som sin styrke. EstherOrkester kan få en til å kjenne på kjærlighetsevnen, og det med et storbyraffinement og et sus av 20-tallets Montmartre.
Kveldens andre duo, Hoem/Simonsen-duo med Ine Hoem på sang og elektronikk og Peder Simonsen på tuba og effekter, spilte et sett med egne låter og coverlåter i egen innpakning. Det virket som sounden stod i fokus første halvdel av konserten. Det var noe litt kaldt over duoen, og avstanden til publikum ble større av den innadvendte lydbehandlingen. På et tidspunkt var Jan Garbarek-fella også nær. Men så skjedde det noe.
Ine Hoem er benådet med en svært vakker stemme. Og med Kraftwerks «The Model», den såkalte ice-breakeren i settet, slapp musikerne seg mer løs og fikk mer rytme og struktur på sangene. Siste sang hevet det hele mange hakk. Kveldens glansnummer Bjørks «Unravel» ble nydelig fremført, og bruken av vokale loopede rytmer og Hoems koring med seg selv viste bandets styrke. Det kunne tjent opptredenen å fremstå litt mindre gjemt bak klang og blålig lys for å skape mer kontraster i framførelsen.