Behersket begeistring

Vespertine

Polydor/Universal

La det være sagt med en gang. Jeg liker Björk – denne lille store damen med rare r\'er og forfriskende gal musikk. Tidligere har hun begått tre tidvis geniale soloalbum, samt lagd filmmusikken til Lars von Triers film

Dancer in the Dark – visstnok en traumatisk opplevelse for en rakrygget Björk.

Vespertine er mer lavmælt enn vi er vant til. Den småpompøse, elektroniske stilen og det litt lukkede lydbildet som kjennetegnet Homogenic er borte. Tilbake står Björk, og en musikk som setter stemmen hennes i sentrum. Resultatet er tidvis nydelig, underfundig og vakkert, som i låten «Aurora». Her løftes vi opp av vokalen og svever av gårde sammen med trommer og harper akkompagnert av sikre beats. Eller uavhengighetserklæringen «Unison», som i kjent stil begynner nølende, stillferdig, oppbyggende og ender i en særegen kontrollert ekstravaganse; «Quietly ecstatic».

Men det blir for mye av det gode. Låtene mangler kontrastene fra hennes tidligere utgivelser, samtidig som melodiene ikke sitter godt nok. Björks spesielle røst blir fort anmasende i en slik smygende stil. Noen ganger, som på «Harm of Will», grenser det til stemmegymnastikk. Man blir engstelig, har den vanvittige dansken Trier kuet islendingen?

Det er grunn til bekymring. Det er for lite galskap. Den enorme energien og elektriske kreativiteten som har preget isdronningen så langt mangler. Björk er med Vespertine som et gammelt ekteskap – trygg og god, men nok noe kjedelig. Gi dama fluesopp, la oss få berserker Björk tilbake.