Berører det ordløse
Raud og frå seg
Samlaget, 68 s.
Når døden tar et familiemedlem er det bare sorg tilbake. Og når sorgen ikke lar seg kommunisere går familien i oppløsning. Dette er temaet i Siri M. Kvammes debut
Raud og frå seg. Sønnen i familien er død, og årsaken kommer sakte for dagen.
Søsteren i huset kan ikke berøre noen ting uten å lage riper i dem. Kvamme skriver: «Kvar dag veks ein ny spikar ut av søsteras hud. Bredda og lengda varierer, men alle er dei like spisse.»
Dette gjør søsteren fortvilet, og hun begynner å drømme om en tilværelse som en fugl. Vi merker faren som en mer passiv figur i bakgrunnen, uten lyst eller mot til å snakke om det som har skjedd. Moren er skremt av søsterens spisshet og holder seg på avstand. Sakte går det opp for leseren at broren druknet og søsteren ble skadet. Moren klarer ikke å delta i sorgen og rømmer til slutt huset.
Tematikken kan minne om den Mirjam Kristensen tok for seg i fjorårets roman Dagene er gjennomsiktige, der mor, far og datter sitter alene igjen etter at lillebror har falt ned i en brønn. Men i Kvammes kortprosa blir formen en helt annen. Hos Kristensen møter vi et barns, og senere en ung jentes, naive fortellerstemme. Hos Kvamme møter vi språklige fragmenter innpakket i metaforer med sine mange bilder og hint.
Som sømmer seg en så konsentrert form som kortprosa er ikke svarene eller tankene til personene gitt. Det er opp til leserens egen assosiasjonsevne å få noe ut av de hemmelighetsfulle tekstene. For selv om noe av plottet ligger oppe i dagen, ønsker Kvamme å vise uroen og det usagte under den familiære fasaden.
Kvamme skriver: «Ansiktet til søstera har gått i stykke, mora og faren sitt også. Det skulle berre mangle, i dette stadige rennet av mellomposisjoner. Forsvarslaust til stades i sin eigen familie er det ingen veg ut, men heller ingen veg inn.»
Kvamme er en dyktig skribent. Ordene hennes maner frem bilder som er effektfulle og griper langt utover en ung manns død. De når en mer eksistensiell taushet der vi alle er alene med følelsene våre, uten ordene som skal brukes for å forklare dem.
Min eneste innvendig er følelsen av flinkhet og formbeherskelse teksten utstråler. En kan lure på om brorens død er iscenesatt av forfatteren for å få skrevet ut sin egen dyktighet. Det lukter også litt innestengt fra Skrivekunstakademiets og forfatterstudiets klasserom der Kvammes tekster og komposisjoner helt sikkert ble skamrost. Denne flinkheten kan til tider virke distanserende. Det er likevel ikke tvil om at Kvamme er et talent, men kanskje valg av et litt mindre innadvendt tema neste gang kan få talentet enda bedre frem.