Berusende bøyg

Bøygen går ikke akkurat for originalitet. For gudene vet at temaet rus og dikting ikke er nytt. De gamle grekerne feiret vinguden Dionysos ved å sette opp tragedier og komedier, bohemene og manifestene deres står i lærebøkene, Hunter S. Thompson er udødelig for sin ruspåvirkede gonzojournalistikk – det finnes en litterær verdensarv skrevet i rusens tegn.

Bøygens forvaltning av denne kjennetegnes av god bredde og variasjon. Det åpnes med en fin enquête hvor kjente og mindre kjente nåtidsforfattere legger ut om å skrive i beruset tilstand (moralen er «ikke drikk på jobb»), etterfulgt av et Vigdis Hjorth-portrett, så et knippe tekster av og om berusede skribenter. Noen av de mest interessante bidragene er Anlaug Færevågs gjennomgang av Velvet Undergrounds tekster og Mette Karlsviks fragmentprosa om Bjørk. Disse har en inderlighet og et overskudd i tonen, kombinert med et elegant samspill mellom bilde og tekst.

Anka Ryall skriver underholdende om Virgina Woolfs «leseorgier» og lesningens beruselse. Tekster som Björn Frölichs «Meskalin – poesiens fiende?» og Asbjørn Odin Aags presentasjon av Thomas de Quinceys «Confessions of an English Opium Eater» viser at Bøygen nå har blitt Natt og Dags akademiske storebror. Det vises i stoffvalget – tøft, men trygt, utfordrende, men ansvarlig. Her er historiske erfaringer kombinert med dagsaktuelle tema, så får kidsa bekymre seg om utseende.

For layouten er usexy. Illustrasjonene er varierende, og leseropplevelsen stopper opp uregelmessig ved synet av hele svarte sider og marger. Hva er greia? Er det blackouts etter en hard runde?

Det hele kan oppsummeres ved hjelp av Simen Hagerups bidrag i den tidligere nevnte enquêten: At rus og litteratur hører sammen, er klart som sprit. Rus tilbyr, i likhet med litteraturen, en mulighet til å utforske alternative sinnstilstander under (noenlunde) kontrollerte forhold. Bøygen gir med dette nummeret en fin inngang til det som virker som et uttømmelig emne.