Best på brøl

Det er usannsynlig pirkete av meg å påpeke dette, men de tretten låtene på Breeds selvtitulerte debutalbum veksler mellom to fattige tonearter. Det diskvalifiserer ikke i seg selv, men faren er stor for at man føler at man hører på samme låta om og om igjen. Nå virker for så vidt ikke Breed som et band som er hypp på å finne opp hjulet. Trimming av girkassa er mer deres greie, og det er fett nok det – metalfolket er alltids klar for en ny riffleveranse.

Vokalist Maurice skriker bedre enn han synger, gauler bedre enn han skriker, men aller best er han til å brøle. Når han gjør det, gjør han det med en myndighet som garantert går rett hjem hos menigheten. En gang i blant overbeviser han uinnvidde også. Gitaristen heter Damage Karlsen, kan alle triksene og er ikke redd for å vise dem fram. Tipper han har de siste femten årgangene av Guitar Player i hylla.

Rytmeseksjonen overbeviser jevnt over, men overrasker aldri. Jeg skjønner i det hele tatt ikke hvor de får sjangeren groove metal fra. Det eneste jeg hører er en godt trent kvartett som koser seg med all things metal. Tight, ja, men også litt teit. På sistelåta, den klamme obligbaladen «My Fever» spør Maurige Where am I going to? (sic). Med litt flaks og god innsats tipper jeg minste scene på Wacken Open Air om noen år. Kjøra på.