Best på utsiden

Det kan vel ikke akkurat kalles nyskapende. The Smell of Mutiny er et av de banda som har finkjemmet underskogen av nuggets fra 60-tallet, funnet seg sine fire-fem favoritter og sagt seg fornøyd med det. La oss kalle det forvaltning. Og det er viktig, så lenge det gjøres med tilstrekkelig omhyggelighet.

Bandet kommer aldeles ikke dårlig ut i så måte. Åpningslåta «Pipe Dream» er en liten perle, med munnspillsolo og fullt følge. Gutta vet å krydre låtene med samples fra gamle skrekkfilmer og småklønete orgelbidrag. Det eneste jeg kanskje savner er den sløye midttempolåta som hadde passet perfekt på soiré like før gymlæreren finner ut at du har helt børst i eventyrbrusen. Det nærmeste man kommer er «Lovebirds», en småsøt poplåt med famlende koringer, en god kandidat til årets utepilssoundtrack.

Det mest imponerende ved EP’en er imidlertid Andreas Tyldens bent fram framifrå coverdesign, som tar 60-tallets scifi-estetikk så til de grader på kornet. Coveret er verdt penga alene, og gjør The Smell of Mutiny EP til en ikke-nedlastbar nytelse.

En åpenbar innvending er at det finnes circa 70 andre band i Norge som driver med det samme. Fortrinnet til The Smell of Mutiny er at de framstår som hakket drøyere, hakket mer spissfindig enn resten av bølingen. Slik kan man komme langt med.